Utdrag fra foredraget:
For tiden pågår det en debatt om å innlemme FNs konvensjon mot diskriminering av kvinner i norsk lov. Konvensjonen, forkortet kalt CEDAW (bilde), som ble vedtatt i 1979, ble ratifisert av Norge i 1981. Hittil har 174 stater ratifisert, men flere muslimske land bare med reservasjoner i henhold til den Gudgitte islamske lov, shari'a. Blant de stater som ikke har anerkjent Kvinnekonvensjonen finnes 8 muslimske land, Vatikanstaten og USA. Grunnen er at krav om full likestilling mellom menn og kvinner i denne verden strider mot kristne og islamske kjønnsmodeller.
Her skaper Gud kvinner og menn til ulike funksjoner og roller, med tilsvarende kjønnsspesifikke rettigheter og plikter. Det vil si at kvinner har kvinnerettigheter i samsvar med Guds åpenbarte lov, men kan ikke kreve universelle menneskerettigheter basert på sekulær internasjonal lovgivning. Når Kvinnekonvensjonen forplikter statene til å avskaffe all kvinnediskriminering "by any person, organisation or entreprise", omfatter dette også religionssamfunn med kjønnsmodeller som befester asymmetriske kjønnsroller.
Likevel ble artikkel 2 i den norske Likestillingslov fra 1978 opprettholdt ved revisjonen i 2002: "Loven gjelder på alle områder, med unntak av indre forhold i trossamfunn". I henhold til grunnlovsfestet religionsfrihet kan staten ikke tvinge de trossamfunn som virker i Norge til å innføre likestilling; men at unntaket også gjelder Den norske kirke som statlig institusjon er strid med CEDAW. Et konkret eksempel er at såkalte "kvinneprest-motstandere" fortsatt kan fungere som prester i statskirken.
Derfor virker Regjeringens forslag om å inkorporere Kvinnekonvensjonene i Likestillingsloven høyst påfallende, særlig når 77 av 79 høringsinstanser vil innlemme CEDAW i Menneskerettsloven fra 1999. Hermed blir Kvinnekonvensjonen innarbeidet i norsk lov på en slik måte at likestilling ikke har vikeplikt for religionsfriheten. Debatten viser altså en norsk variant av den internasjonale konflikten mellom kvinners universelle menneskerettigheter og kollektiv trosfrihet for førmoderne religiøse systemer.
Religion og likestilling
Religion, i betydningen meningskapende forestillinger, er definert som en fundamental sosio-kulturell faktor. Følgelig blir religiøse doktriner og symbolikk utformet under påvirkning av den foreliggende erkjennelsesmessige og sosiologiske sammenheng, samtidig som samfunnet struktureres av den til envher tid gjeldende religionsform. Denne vekselvirkning betegnes i forskningen som inkulturasjon. Et klart eksempel er kristendommens omforming fra jødisk sekt til romerrikets statsreligion, ved hjelp av senantikkens gresk-romerske fortolkning av bibelsk Gudsbegrep og menneskesyn.
I historisk perspektiv er det nødvendig å understreke at likestilling mellom kjønnene i denne verden er en sekulær forestilling, med rot i europeisk opplysningstid. Fra 1600- og 1700-tallet utformes krav om borgerlige rettigheter for menn. Fra 1900-tallet blir disse franske "Droits de l'homme" (ordrett: "mannerettigheter") utvidet til "Human rights", det vil si universelle menneskerettigheter for begge kjønn.
Det er viktig å forstå at androsentrismens kollaps i moderne vestlig kultur, slik at menn ikke lenger blir oppfattet som mønstermennesker, innebærer den hittil største erkjennelsesmessige revolusjon i menneskehetens historie. Likestilling mellom kjønnene finnes ikke dokumentert i noen kjent kultur før det 20. århundres velferdssamfunn. Det er derfor en selvfølge at alle tusenårige verdensreligioner foreskriver spesifikt asymmetriske kjønnsmodeller.
Hør hele foredraget torsdag 20. mai kl. 13.03 og 21.30, eller lørdag 22. mai kl. 7.03, i P2!
Kari E. Børresen
f. 1932, er dr. philos og seniorprofessor ved det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo. Hennes fagområder er teologisk idéhistorie og teologisk kjønnsforskning. Hun har utgitt en rekke bøker og artikler, og arbeider for tiden på utgivelsen "Christian and Islamic Gender Models" (Roma 2004). Hun er medlem av Det norske videnskapsakademi.