Anmeldt av Svein Terje Torvik
Så langt har fem millioner platekjøpere skaffet seg Keanes debutplate fra 2004, og alt tyder på at de fleste vil henge med videre nå.
I utgangspunktet var Keane en jomfruelig og litt kjedelig piano-trio med stor lyd og stor suksess. Oppfølgeren "Under the Iron Sea" viser et band som har modnet.
Diskutér: Keane - perlepop eller pusepiss?
Keane spilte nylig for en fullsatt sal i Sentrum Scene i Oslo. Publikum fikk høre mange av låtene på det nye albumet, samt hits fra Keanes første album, "Hopes and fears". (Foto: Scanpix)
Mørkere melankoli
Et par steg inn i en mørkere melankoli og et mer rufsete lydbilde har gitt Keanes pompøse pianopop variasjon og en ekstra personlig dimensjon som trengtes. Virkningsfull effektbruk på keyboardene hjelper, og bør få de som klager på at Keane kjører uten gitar, til å slutte å mase.
Første singel "Is it Any Wonder" er et nikk til forbildene U2, og et godt eksempel på at man kan rocke uten gitar.
Litt tam
"Under the Iron Sea" blir likevel også litt treig og liktlydende i temperament og tempo. De tre guttene i bandet fremstår som svigermors drøm, og hele pakka Keane blir fremdeles vel pen, og litt tam på tross av de nye mørke sidene.
Er man blant dem som foretrekker popmusikk skapt av crackrøykende stjerner med skrudde sjelsliv, er selvfølgelig Keane altfor pusete.
Gode enkeltlåter
Men pop-håndverket er noe Keane kan, og det har deres store publikum oppdaget for lengst. Tenker man enkeltlåter, sitter Keane med noen veldig gode kort på hånden.
For "Under the Iron Sea" har i hvert fall fire-fem skreddersydde singler, som i lengden står seg bedre på egenhånd enn på en hel CD. I min bok er "Crystal Ball" bare nødt til å bli et singelvalg . Som et av platens høydepunkt har den et refreng som sitter som et skudd. Låten klistrer seg til hjernebarken og blir et ypperlig lydspor for sommeren.
Tilrettelagt for web av Sjur B. Kvamme