Av Annette Orre
Kafka på stranden
Haruki Murakami
Oversatt av: Ika Kaminka Mno
Pax Forlag
Ørret og igler som faller ned fra himmelen, en 15-år gammel japansk Kafka som forelsker seg i spøkelset til en kvinne som kanskje er hans mor, og en grusom katte-torturist ved navn Johnnie Walker. Denslags sjeldenheter vil knapt nok få den erfarne Murakami-leser til å heve øyenbrynene.
Et av særtrekkene til den japanske forfatteren Haruki Murakami er nemlig hans evne til skrive overbevisende tilforlatelig om de merkeligste ting. Likevel, «Kafka på Stranden» må kanskje kunne sies å være forfatterens rareste bok så langt.
Reise
![](http://img.nrk.no/img/527742.jpeg)
Som i flere av hans tidligere romaner handler det om en reise, der en mannlig, litt intetanende hovedperson gjennomlever store og rystende hendelser, både på det ytre og det indre plan.
I det første av to handlingsforløp som etter hvert krysses, møter vi hovedperson, den femtenårige Kafka. Etter å ha blitt fortalt at han vil drepe sin far, ligge med mor og voldta sin søster, flykter han og ender han opp som hjelpegutt i et avsidesliggende bibliotek.
Parallelt nøstes det opp en mystisk hendelse fra andre verdenskrig, som til slutt vil komme til å få innvirkning på Ødipus-spådommen.
Forført
Som en av hans norske forfatterkolleger kanskje ville sagt det, å lese Murakami er som å drømme med øynene åpne. Det er lett å bli forført, og både leserne og karakterene i boken, slutter snart å spørre seg hvorfor, eller hvordan ting skjer og nøyer seg med å la seg drive videre med strømemen. For i Murakamis univers er det underbevisstheten og drømmenes logikk som rår.
Kanskje vil Murakaimi vise oss at livene våre er mer surrealistiske enn det vi tror. I alle fall skriver han mye om labyrinten, og lar en av hovedpersonene konkludere med at alt kaoset og alle blindveiene først og fremst finnes inni oss.
Betagende enkelt
Stilistisk er det betagende enkelt. Murakami har en unik evne til å gi de mest hverdagslige ting, som det å spise en makirull, eller ta på seg en ren skjorte, et nesten erotisk skjær av sanselighet. Fullt av popkulturelle, mytologiske og litterære referanser, er dette et stort verk, men likevel lekende lett lesning.
Skal en innvende noe, må det være klimakset, løsningen, enden på odysseen ikke er fullt så mesterlig som de drøye 500 sidene det tar å komme seg dit. Dette er stor fortellerkunst, men hva plottet angår, er det merkbart svakere enn Murakami på sitt aller beste. Men likevel, nyt både skjønnheten, galskapen og forvirringen. Noen ganger er reisen viktigere enn målet.
Kulturnytt, NRK P2, 5. oktober 2005