Jan Groth - spor og rom

Utstillingen "Jan Groth - traces and spaces" (Jan Groth - spor og rom) på Henie Onstad Kunstsenter på Høvikodden viser kunstnerens arbeider sammen med verk av hans samtidige. Men for å se sammenhengene bør man være vel bevandret i kunsthistorien!

Den følsomme streken

Det første vi møter på utstillingen, er Per Manings video der vi ser streken når den skapes av Jan Groths følsomme og urolige kunstnerhånd. Man må bare ikke forledes til å tro at dette er utstillingens røde tråd. For streken kan betraktes på mange måter. Også som de konturene som er igjen av en figur - altså som en avpillet figur. Men da er vi over i en annen type kunst, den som kommer etter modernismen.

Den vevde streken

På utstillingen ser vi også streken overført til store vevtepper av Benedicte Groth. Den er altså gjennom en lang og møysommelig prosess overført til et annet medium som vevingen er. Og da er den vel ikke lenger et spontant avtrykk? Derimot "representerer" den et avtrykk. Altså er vi lenger vekk fra det spontane. I tegningen er streken hans følsomme og urolige personlighet. Når den går gjennom flere medier,er den ikke lenger et uttrykk for sjelen.

Symbol eller allegori

Når strek og sjel er ett, er streken et symbol. Det materielle er streken, det sjelelige er kunstneren selv. Det ser vi på videoen. Overført til for eksempel vev, er vi inne på en annen type oppfatning der streken ikke lenger er et symbol. Marianne Heske har vært opptatt av å vise hvordan den ettermoderne kunst ikke er symbolsk, men allegorisk. Den står for noe annet enn seg selv. Her ser man forskjellen gjennom å se både Groths tegninger og tepper.

Nye sider ved Groth

Groth sees her sammen med kunstnere som er opptatt av det personlige jeg. Men han er også stilt ut sammen med minimalisten Donald Judd. Altså en som representerer en kunstretning som ikke skulle uttrykke noe som helst av kunstnerens personlighet. "Kunsten er det vi ser - og ikke uttrykk for noe annet enn det vi ser", var slagordet.

Jan Groth blir ofte oppfattet som den modernistiske kunstneren med den følsomme streken - ofte knyttet til Pariserskolen og abstrakt ekspresjonisme. Men her ser vi en mangfoldig kunstner som også plasserer seg inn i den ettermoderne kunsten. For her er også det tilfeldige understreket. Som i hans "Skulptur V" - plassert like ved Saitos tre sammenstilte planker.

Krever kompetanse

Vi ser altså en utstilling som krever kompetanse for å oppdage fellesskapet mellom kunsten til Groth og kunsten til hans samtidige. Det er ikke lett å vite hvor man skal begynne. Og selvsagt kunne man ha lagt opp utstillingen mer pedagogisk. Men det kunne også ha blitt en kjedelig utstilling. Her får vi aha-opplevelser! Utstillingen er åpen til 13. september.