Ingvild Burkey
Intervju med den hjemvendte helten
Oktober 2002
Mens journalistiske og vitenskapelige bøker om krigen ofte forsøker å finne løsninger og svar, kan en skjønnlitterær bok like gjerne peke på at en del konflikter og menneskelige tilstander ikke har noen løsning. Her er et eksempel fra Ingvild Burkeys bok:
Veien som ble borte
"Vi hadde bare kommet et lite stykke på vei da veien ble borte. En hodeløs mann satt i grøften og vugget sin elskede i armene. Den elskede var det eneste han eide, slik enhver kunne se i det krampaktige grepet fingrene hans hadde stivnet i. I dette jerngrepet lå det døde hodet, størknet i et salig grin av nytelse. Eller fortvilelse, overgangene kan være glidende. Å! Å! Å! Stønnet hodet, halvkvalt av grov latter. Snart senket mørket seg, og vi tok avskjed med de lykkelige elskende. Men tross alle anstrengelser kunne vi ikke finne veien igjen, selv om vi endevendte hvert eneste sandkorn."
Slik er mange av tekstene til Burkey; groteske og konkrete beskrivelser av mennesker som vender hjem fra slagmarken, som befinner seg i kampene, eller som kikker på rester av krig gjennom en firkantet skjerm i hjørnet av stua – TV'en.
Litt for tydelige moral
Ingvild Burkey
"Intervju med den hjemvendte helten" består altså ikke av intervjuer, men av korte prosatekster som av og til nærmer seg dikt eller aforismer. De har stadig skriftende perspektiver og innfallsvinkler på krig og konflikter mellom mennesker.
I sitatet ovenfor finnes ingen løsning. Veien blir borte. I enkelte andre tekster kan nok moralen bli litt for korrekt og tydelig. De hvite, det vil si VI hvite har makten og misbruker den - her også. Leseren aner noen slemme amerikanere bak buskene.
Likevel finnes det en stringens, en fremmedhet og en skjønnhet i mange av Ingvild Burkeys tekster som på en sterk måte oppveier tendensen til politisk korrekthet. I tillegg plukker hun fra hverandre begrepet humanisme på en mer avansert måte enn jeg har sett hos andre forfattere.
Skriver i stykker humanismen
Vi snakker gjerne om den humanistiske arven når vi snakker om kunst og litteratur. Eller vi snakker om humanitært arbeid, noe vi nordmenn visstnok skal være ekstra flinke til. Og vi tror vi vet hva vi snakker om når vi bruker ordet humanisme i forskjellige sammenhenger. Etter å ha lest Ingvild Burkeys bok er jeg ikke så sikker lenger.
På sitt beste skriver hun i stykker noen av de selvsagte begrepene som vi bruker til å begrunne og forsvare hvorfor den vestlige verden for eksempel har rett til å gå til krig. Og hun undersøker menneskelige tilstander langt forbi tv-skjermen og reportasje-journalistikken, mentale steder der det ikke lenger finnes vei, selv om man endevender hvert eneste sandkorn. Derfor har Ingvild Burkey skrevet en viktig bok.
Tom Egil Hverven
Boktilsynet, NRK P2, 22. januar 2003