Janne Teller
Ingenting
Bazar 2005
Oversatt av Kirsti Øvergaard
"Pierre Anthon sluttet på skolen den dagen han fant ut at det ikke var noen vits i å gjøre noe når ingenting likevel betydde noe. Vi andre ble igjen."
Åpningslinjene er, som resten av denne boka, sterke og rett på sak. Pierre Anthon tar konsekvensen av oppdagelsen sin, forlater klasserommet midt i en time og setter seg opp i et plommetre. Herfra strør han om seg med filosofiske betraktninger: "Hvorfor ikke innrømme med det samme at det ikke er noe som betyr noe og så nyte det ingenting som er?". Men klassekameratene til Pierre Anthon kan ikke det. De skal jo alle bli til noe, til noen. For å gjenvinne kontrollen bestemmer de seg for å bevise at det finnes en mening. De skal finne B e t y d n i n g e n. Og de skal få Pierre Anthon ned fra plommetreet.
Uhyggelig
Prosjektet starter nokså uskyldig, alle skal legge fra seg noe de har et spesielt forhold til, noe som er viktig. Tingene skal samles og legges i en haug. Når alle har gitt fra seg sitt bidrag, skal haugen vises frem for Pierre Anthon – han skal tvinges til å skifte mening, tvinges ned fra treet. Det starter med vanlige ting, som et par sko eller en bunke Dungeons & Dragons-bøker, men underveis går noe galt. En av jentene må ofre uskylden sin, og prosjektet tar nye og farlige vendinger.
Grensesprengende
Boka sprenger grenser, ikke på grunn av voldelige scener – de finnes i rikt mon også i andre ungdomsbøker – men fordi det grufulle som her skjer går så dypt. Handlingene er planlagte, og de fremstilles på en direkte og liketil måte. Det er umulig å ikke bli berørt. Boka innbyr til refleksjoner. Den reiser spørsmål knyttet til meningen med livet, og til forholdet mellom mennesker, hva vi er i stand til å gjøre når vi er mange sammen – på godt og på vondt.
Og Janne Teller er, heldigvis, altfor klok til å dele ut lettvinte svar.
Anmeldt av Anne-Stefi Teigland i
Boktilsynet, onsdag 25. januar 2006