Tragikomisk og stilrent

Det er nærmest underlig at den norske dramatikeren Finn Iunker ikke er blitt tatt inn i varmen ved norske institusjonsteatre tidligere. Siden han debuterte som dramatiker i 1994, har stykkene hans blitt spilt over hele Europa, og innen det frie scenekunstfeltet er han etter hvert blitt et stort navn. Etter Jon Fosse er Iunker Norges mest spilte nålevende dramatiker.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

Euripides

Selv om et institusjonsteater nå våger seg på produksjonen hans, har frie grupper spilt Iunkers skuespill tidligere i Norge, så helt ukjent er han ikke. Det bør heller ikke stykket hans være. Iunkers «Ifigeneia» bygger på Euripides’ kjente tragedie «Ifigeneia i Aulis». Utgangspunktet og handlingen er den samme: Under trojanerkrigen er kong Agamemnon av Argos klar til å angripe Troja, blant annet for å befri den skjønne Helena. Men vinden uteblir, og Agamemnon har fått nyss om at gudinnen Artemis vil la det blåse opp igjen om kongen ofrer datter sin, Ifigeneia. Kong Agamemnon er rådvill, men bestemmer seg for å gjennomføre det. Historien ender med at Ifigeneia selv velger å ofre seg for den viktige saken.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

Trappelandskap

I en storslått og samtidig renskåret scenografi beveger Agamemnon, Ifigeneia, Akhillevs (som Ifigeneia er lokket til kongen med under påskudd av at hun skal få gifte seg med ham), koret og de andre seg. Scenografien består av ståltrapper, scenen er nærmest som en trappelabyrint. Trappene starter under scenen og fortsetter helt til toppen. Karakterene beveger seg i dette universet, men de slipper aldri ut. De kan stå på forskjellige nivåer og betrakte hverandre, dette gir gode sceniske bilder. En svært god løsning av den sveitsiske scenografen Serge von Arx.

Stilistisk og absurd

Regien er ved Runar Hodne. Han har skapt et stilistisk univers, svært stramt, sjangermessig helt korrekt. Der Euripides viser frem meningsløshet produsert av mennesker i krig, tar Iunker teksten lenger: Her blir menneskene små og nærmest latterlige når de skal ta sine store avgjørelser. De blir absurde og ufrivillig komiske i sin egoisme, feighet og unnlatenhet. For ingen av de involverte gjør noe for Ifigeneia. Alt dette er skrevet i et moderne og rikt språk som må være godt å jobbe med. Replikkene fremføres likevel til tider nærmest messende, og den stilistiske innpakningen gjør at karakterene fremstår som representanter for noe, mer enn personer i en handling. Det absurde i replikkene har Hodne klart å bevare, og han tar det ut i musikkvalg og i sceniske bihandlinger, som å la en astronaut bevege seg rundt i trappene.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

Bevegelse

Karakterene har lite å spille på, men det er likevel ikke slik at det er et stykke uten bevegelse. Ifigeneia, spilt av Cici Henriksen, viser en gradvis utvikling fra tyggistyggende og likegyldig tenåring til erkjennelsen av at det er riktig å ofre livet sitt. Den som har mest å spille på, er Hans Petter Nilsen som Akhillevs. Som den halvguden han er vandrer han rundt med prestekrage og er verdens feigeste jentefut. Nilsen gjør en rolle det er lett å le av, og han har absolutt et komisk og mimisk talent.

Ynkelighet

Feighet og egoisme er gjennomgående tematikk i denne oppsetningen. Den grufulle situasjonen Agamemnon befinner seg i avslører stor menneskelig svakhet og ynkelighet, så svakt og ynkelig at det blir absurd, det blir til å le av.
Iunkers teatertekster er gode og relevante. Det er ingen grunn til ikke å kaste seg over flere av skuespillene hans. Med eller uten astronauter som beveger seg langsomt i store trapperom.

Trøndelag teater
«Ifigeneia» av Finn Iunker
Regi: Runar Hodne
Scenografi og kostymer: Serge von Arx
Medvirkende: Arne O. Reitan, Helle Ottesen, Cici Henriksen, Hans Petter Nilsen m.fl.