Utdrag fra foredraget:
En sommerdag i 1945 fikk den engelske fysikeren og matematikeren Arthur C. Clarke en spennende idé. ’Den kom ikke som lyn fra klar himmel,’ fortalte han senere, ’for jeg hadde unektelig forberedt meg.’ Grunnlaget for idéen hadde han lagt dels i studietiden da han var formann for den britiske interplanetariske foreningen, dels under Den annen verdenskrig da han som offiser i Royal Air Force ledet eksperimenter med radarkontrollert instrumentinnflyvning. Denne sommeren tenkte han tilbake på de store rakettdrevne bombene som Hitler-tyskland hadde sendt over England. De måtte ha vært radiokontrollert, tenkte han. Og med ett slo idéen ned i ham. Slike store raketter måtte kunne sendes rett opp - ut i verdensrommet - og bringe med seg ikke eksplosiver, men en last som kunne dirigeres inn i fast bane rundt jorden og i praksis ville bli stående rett over en kontrollstasjon nede på jorden. Lasten og dens plassering der ute i rommet kunne bli til nytte for menneskeheten. Hvordan det? Jo, lasten kunne være f.eks. en automatisert radiostasjon som kunne motta både korte meldinger og lange programmer og sende dem ned til befolkningen på kanskje et helt kontinent.
I dag kan millioner av mennesker følge fjernsynssendinger fra f.eks. ulykker, idrettsleker eller krigsoperasjoner helt andre steder på jorden, og det med bare sekunders avstand i tid fra begivenheten. Det er en direkte følge av den 28 år gamle engelskmannens idé sommeren 1945. For han publiserte samme høst en artikkel om idéen. Den artikkelen stimulerte senere en teknisk utvikling som førte frem til kommunikasjonssatellitter i geostasjonær bane 40.000 km ute i rommet. Den heder som ble Clarke til del, bl.a. flere æresprofessorater, var utvilsomt velfortjent.
Nå vil kanskje enkelte lyttere bryte ut med ett ’Men dette er da ikke science fiction!’ I en viss grad vil de ha rett. For Clarke har med kledelig beskjedenhet gitt den russiske folkeskolelæreren Konstantin Tsiolkovsky æren for det tekniske grunnlaget Clarke bygget sin idé på, siden denne så tidlig som på slutten av 1800-tallet skrev en rekke artikler og avhandlinger som fikk betydning for utviklingen av romraketter. Clarkes forslag var nok science, altså matematisk vitenskap, men ikke fiction, altså diktning. Arthur C. Clarke ble imidlertid senere ikke bare en høyt respektert fagmann innenfor sine disipliner, men en av science fiction-litteraturens ledende forfattere. Hans produksjon på feltet har omfattet mer enn halvhundre bøker med et vell av originale idéer presentert i spennende innpakninger som samtidig var forankret i sikker faglig viten. Kommunikasjonssatellitter var sentrale i flere av dem.
Det er forøvrig interessant å se hvor mange med anerkjente navn i astronomi og astrofysikk som har fulgt i Clarkes fotspor i litteratursjangeren science fiction (sf). Flere av novellene synes å være forsøk på å uttrykke på prosa ting som i høyden var spekulasjoner innenfor strikt vitenskap. Det må samtidig nevnes at så sent som i 1945 var benevnelsen science fiction ikke kommet i vanlig bruk for en egen sjanger innen prosalitteraturen. Ikke engang blant de store amerikanske forfatterne Murray Leinster, Robert A. Heinlein og Isaac Asimov. Deres betegnelse for sin spesielle litterære sjanger var speculative fiction. Heinlein selv skrev så sent som i 1952 at ’science fiction has only recently become popular and is not yet fully respectable’ (forord til antologien “Tomorrow, the Stars").
Like fullt må det ut fra den vinkling som er gitt dette foredraget, være galt å utelate omtale av bøker og mindre fortellinger basert på idéer som minner om science fiction fra vår egen tid.
En utmerket representant for slike tidlige forfattere er franskmannen Jules Verne med bøkene "Reisen til månen" utgitt 1865, "En verdensomseiling under havet" utgitt 1869 (og også lagt til grunn for en film) og "Gullmeteoren" skrevet i 1901, men ikke utgitt før i 1911. I likhet med mange av våre dagers store sf-forfattere forberedte Jules Verne seg for skrivningen gjennom utstrakte studier av bl.a. geografi, geologi og fysikk. I tillegg kontrollerte Verne de ’fakta’ han ville gi om sin verden mot et omfattende arkiv basert på avisklipp om sin egen samtids viten på flere felter.
Men det er dessverre lett å påvise brølere i det tekniske grunnlaget Verne bygget på. Bl.a. lot han reisen til månen starte ved utskytning av et romprosjektil i en hastighet som i et realistisk forsøk ville ha forvandlet menneskene inne i romkapselen til bare klatter av protein. Det er også lett å komme med motforestillinger til opplegget i "Gullmeteoren"; boka var like fullt et tidlig forsøk på å antyde hva som kan skje når en stor stein fra verdensrommet treffer jorden, og den ble utgitt lenge før både astronomer og sf-forfattere tok opp til behandling effekter ved at kometer eller asteroïder rammet jorden.
Innvendinger til tross har enkelte i ettertiden gitt Verne honnør som idégiver, bl.a. den amerikanske flyveren og polarforskeren admiral Richard Byrd og den italiensk/britiske fysiker og ingeniør Guglielmo Marconi som oppfant radiotelegrafen. Den amerikanske atomdrevne undervannsbåten "Nautilus" ble oppkalt etter navnet på den elektrisitetsdrevne ubåten som kaptein Nemo dirigerte rundt på verdenshavene. Men Jules Verne ble med rette ikke omtalt som idégiver, da amerikanerne i 1969 sendte de første mennesker til landing på månen. På den annen side er det i grunnen merkelig at media i vår tid ikke har oppdaget at Jules Verne allerede i 1907 utga en fremtidsroman lagt til år 2889, der New York er styrt av en mediemogul - parallellen til Italia i dag og aviskonger i USA og Australia er til å ta og føle på.
Men la oss nå ta et sprang i tid over til U.S.A. For det var der at science fiction (sf) først fikk ansikt og navn. I flere senere antologier over de beste sf-fortellingene er æren for grunnarbeidet tillagt William Fitzgerald Jenkins som i mer enn 50 år publiserte sine noveller og short stories under pseudonymet Murray Leinster. Hans første fortelling - "The Runaway Skyscraper" - utkom så tidlig som 1919, da Jenkins var 23 år gammel. Som plot betraktet er ikke historien av toppklasse; det interessante ligger i at den var av de første basert på et klart hvis/ hva så - i dette tilfellet at en skyskraper på en uforklarlig måte var forflyttet i tid. Nettopp det ble etter hvert nærmest et mønster for en egen gruppe fortellinger.
Murray Leinsters oppskrift ble fulgt av mange, som tok utgangspunkt i tekniske, politiske, helsemessige eller andre forhold i et angivelig ’normalt’ samfunn, ekstrapolerte en bestemt trend eller tenkte seg deler av et samfunns tekniske struktur erstattet av noe annet, og tok for seg de endringer som ville bli følgen. Fortellingen "A Logic named Joe" noen år senere utvikler dette på en forbilledlig måte. Leinster følger en klar logisk linje i tanken at en datamaskin kan bli så avansert at en gang vil det i alle hjem stå en slik kunstig hjerne, som kan samordne opplysninger lagret i samtlige datamaskiner og ut fra det gi svar på spørsmål av typen ’hvordan kan jeg på kort tid bli millionær’, ’hvordan skal jeg unngå at kona oppdager at jeg har drukket’ eller for den saks skyld ’hvordan kan jeg rydde kona av veien’. Dette var altså skrevet mange år før IBM og andre datamaskinfabrikanter fikk miniatyrisert sine produkter slik at de ikke lenger trengte stor gulvplass, men kunne stå på et skrivebord eller ligge i en jakkelomme eller håndveske! For den saks skyld også lenge før smartinger lærte å bruke internett til å lure seg forbi kodeord og inn til hemmelig teknisk informasjon.
Men det var altså først etter 1945 at forfattere som likte å bruke nyheter fra forskningsfronter som grunnlag for sf-fortellinger, opplevde at utviklingen i samfunn og teknikk arbeidet for dem. Det fremmet også interessen hos ’menigmann’ og dermed forfatternes inntekter, at media brakte stoff om de store tekniske, medisinske o.a. nye ting som var utviklet under Den annen verdenskrig - atombomben, radar, store raketter med lang rekkevidde, penicillin og mange flere.
Hør hele foredraget torsdag 19. juni kl. 13.03 og 21.30, eller lørdag 21. juni kl. 7.03, i P2!
Johan R. Ringdal
f. 1926, statsviter og forfatter. Tidl. generalsekretær Norsk Studentunion og ANSA og direktør Norsk Tannvern. Stifter av Aftenskolen 1962, meget brukt foredragsholder om utdanningspolitikk og helsespørsmål. Har utgitt en rekke bøker, kronikker og artikler.