Vi blir overrasket hvis melka ikke står på frokostbodet en morgen. Hva gjør vi?
- I krisesituasjoner så oppdager man plutselig at det er noen som har vært i krise før. Hvis det plutselig blir kaldt, eller noen streiker så man ikke får melk, så kommer det som en stor overraskelse. Men ikke på de eldre. For dem har kriser og endringer vært helt vanlig. De takler det, fastslår forsker Svein Olav Daatland ved forskningsinstituttet NOVA.
Husk krigen!
Husk krigen, og så videre. Jo da, mange har fått ørene fulle. Men det er kanskje mer enn bare en klisjé Daatland beskriver for oss. Kåre Willoch har et ferskere og veldig aktuelt eksempel:
- Det er ikke så veldig mange år siden at det faktisk var forbudt å bygge pipe i en del leiligheter, som ble bygd med husbankstøtte, tror jeg det var.
Her kunne man spare. Dessuten var det jo gammeldags med vedfyring nå som man hadde så mye billig strøm. De som har levd en stund skjønte jo at dette ikke var så veldig klokt. Tidene forandrer seg, det har de jo erfart selv. Og nå skulle man altså basere seg på all den billige strømmen.
Tenk på det i dag!
Gjort overflødige
Spørsmålet innledningsvis var altså, hva skulle vi gjort uten de eldre? Jo, vi kunne bare fortsatt som vi gjør nå. Man skulle jo nesten tro at de ikke fantes.
Samtidig viser statistikken av antallet friske oppegående eldre er den befolkningsgruppa som øker mest. Det er noe å tenke på i forbindelse med framtidas verdiskaping i Norge. Men når noen lar eldre mennesker fortsette med det de har holdt på med store deler av livet, og gjerne kan bedre enn de fleste, så klages det på mangel på fornyelse. Men å finne opp kruttet på nytt og gjøre gamle tabber om igjen, det er da vel ikke fornyelse? Nei, fornye seg er noe helt annet, og det kan man gjøre i alle aldre.
Brillene feil vei
Hva er så verdien av oppnådd alder?
Hvis vi tar alle fordelene, og trekker fra forfallet – justert for dumme myter, så sitter vi fremdeles igjen med pluss. Samtidig ser vi alder som et stort minus på de fleste områder, og tuller dermed bort store ressurser. Det ser faktisk ut til at vi har på oss noen kraftige kulturelle briller som sitter feil vei.
Og hvordan skal vi få dem av oss?
Jo, da må de eldre og de yngre bli bedre kjent. De må finne steder å møtes, og oppdage hverandre på nytt. Før det er for seint. For det er sånn med litt høy alder, at den ikke varer evig.
Ikke for sent
I jakten på synspunkter om verdien av alder har jeg intervjuet en del mennesker på gata i Oslo. Jeg stopper blant annet to jenter i forbifarten. De er begge tjue år.
Unge og gamle foren ender over strikketøyet.
- Hvis min bestemor døde, tror jeg kanskje jeg ville vært lei meg for at jeg ikke hadde vært sammen med henne så mye som jeg burde, tilstår den ene.
- Hva gjør dere sammen, da? spør jeg.
- Strikker, utbryter hun leende. Men tilføyer raskt:
- Jeg forteller gjerne om hva jeg gjør, og da forteller hun om hva hun gjorde da hun var ung, hva hun har opplevd, og hvordan ting var.
- Hvorfor er det fint å vite noe om det?
- Jo, fordi det er der du kommer fra. Forhistorien.
- Blir nåtida noe annerledes når du vet noe om forhistorien?
Hun drar litt på det.
- Jaa, man setter kanskje mer pris på det man har i forhold til det de ikke hadde den gangen.
Hun tenker enda litt til...
- Man får kanskje litt…
Så stopper det litt opp.
- Sier du dette fordi det er korrekt å si sånt om eldre? spør jeg.
- Nei, det er fordi jeg mener det, svarer hun med overbevisning.
Så blir vi litt stille, hun, venninnen og jeg. Jeg bemerker fenomenet, og vi bryter ut i latter.
- Det er viktig, sier venninnen.
- Jeg må hjem og ringe mormor i dag, ler jenta med røtter i nord.