Utdrag fra foredraget:
Vi står foran et maleri av et landskap. Maleriet henger ved siden av mange andre landskapsmalerier i et museum. Vi vet ikke hvem kunstneren er, når maleriet er malt eller hvor motivet er hentet fra. Bildet er nøyaktig malt, hver detalj er nøye utpenslet. La oss videre tenke oss at landskapet er i et bredt format, slik at det er bredere enn det er høyere, slik landskapsmalerier gjerne er, og at kunstneren viser oss er et flatt og åpent landskap med utsikt til havet. Bølgene slår innover stranden. Vinden blåser. Horisonten ligger ganske høyt i bildet, skillet mellom land og vannet litt nedenfor midten av bildet. Vi ser sanddyner og gresstuster, det kan minne litt om naturen på Skagen. Det er ingen mennesker til stede. Himmelen er klar, bortsett fra noen kumulusskyer som seiler blidt forbi. Vi ser ikke solen, men kjenner igjen stemningen fra en solrik, luftig og varm høysommerdag. Det er tilsynelatende en nøyaktig dokumentasjon av hvordan det var akkurat der, akkurat på denne vakre sommerdagen.
Jeg kunne godt ha valgt ett av Andy Warholes bilder av Marilon Monroe eller ett av Francis Bacons paveportretter, jeg kunne valgt en av installasjonene på Gardemoen Hovedflyplass eller kanskje til og med beskrevet en av installasjonene til den norske kunstnerinnen Anne Martine Nilsen (f. 1974), den som viser Tonsehagen skoles gymbukk satt inn i et monter sammen med en elg. Aldri har vel en gymbukk sett så naturlig ut i en naturhistorisk utstilling. Og aldri har vel et brev fra Tonsehagen skole i sakens anledning, slik blitt hevet til kunstverk som vi ser det i Aschehougs nyutkommede og meget lesverdige bok med tittelen ”Nesten”.
Et landskap som taler til deg
Men jeg velger likevel et landskapsmaleri som det overfor, fordi det ikke kan forbindes med noen spesiell kunstner og følgelig er mytefritt. Noen vil kanskje betrakte det som et kjedelig valg. Men jeg vet at gruppen av folk som misliker landskapsmalerier er betraktelig mindre enn dem som blir betatt av et dyktig utført landskap. Valget er populistisk og baserer seg på at landskaper og naturbilder liksom ligger for oss i Norge, nå som på begynnelsen av 1800-tallet. Og noen landskaper taler sterkere til oss enn andre.
Landskapet ovenfor er altså valgt fordi det i denne sammenheng kan spille rollen som en tilstrekkelig generell representant for en type objekter som vi kaller kunstverker. Jeg skylder vel kanskje å nevne at jeg selv er en uforbederlig samler av sanseopplevelser, noe jeg opplever naturen gir særlig rike muligheter til.
Men vil jeg så med dette landskapet? Jeg ønsker i de følgende minuttene å illustrere hvor komplisert spørsmålet om kunst og kunstverker egentlig er. For én ting er å utbryte overfor et verk man ser på et museum eller et galleri: "Ah! For et kunstverk!" En annen ting er det å forklare hvorfor akkurat dette skulle være et kunstverk. Det er ikke så mange som tenker på eller kanskje heller har tid til å tenke over slike spørsmål. De forholder seg til kunst som noe man føler nærværet av dersom man skulle ha flaks å komme i nærheten av ett. De sier kanskje som James Bond i filmen Goldfinger, da han ble spurt om han visste noe om gull, og svarte "I know it, when I see it".
På den andre siden, er det noen som aldri ville ha sett et kunstverk, om de så hadde rett foran nesen. Atter andre igjen oppfatter i sin entusiasme alt som kunstverker. Jeg husker godt én av de vanskeligste diskusjonene jeg hadde da jeg gikk på gymnaset. Bestekameraten min hevdet nemlig at det ikke var noen forskjell på fotballkunst og malerkunst. Jeg husker at jeg ble så fortvilet over at han ikke kunne fatte at den menneskelige dybden i et maleri representerte uendelig mye mer, enn det en elegant dribling foran mål kunne gjøre det.
Mangel på felles forståelse
Det jeg ikke skjønte før senere, var jo at han intellektuelt sett var han århundrer foran meg, fordi han skjønte at dette egentlig dreide seg om ord og ordenes betydning. At det vi manglet for å forstå hverandre, var en felles oppfatning av det begrepet vi diskuterte. Senere fikk jeg lære at man i tidens løp har slitt så mye med å forklare hva kunst egentlig er, at noen til og med har hevdet at det er på tide å droppe begrepet. Siden den gang har jeg også lært å sette pris på sann fotballkunst: det vakre i en intuitiv lek med ballen, skjebnestunden kun minutter før kampens avslutning, det sublime i det fysiske nærværet i en stadion fylt til randen av fotballsupportere.
Min venn fra gymnaset og jeg fikk altså ikke definert ordet "kunst" skikkelig. Derfor skal vi gjøre nettopp det her. For å sitere Morris Weitz kan vi ikke begynne med å spørre om hva kunst egentlig er, før vi først har funnet ut mer om hvilket konsept ordet er. Det vil si at vi er nødt til å begynne med ordet selv, før vi prøver å finne ut hva det representerer.
Ordet er ikke så lett å bli klok på, som man først skulle tro. Det er også forskjell på det norske og engelske ordet. Når to så beslektede kulturkretser har forskjellig stamme til et ord, hvor mange muligheter er det ikke da for misforståelser dersom vi sammenligner oss med andre land, f.eks. Kina eller Saudi-Arabia.
Det norske ordet "Kunst" er form av verbet "å kunne", og betyr "noe kunnet". Fra dette kommer det mer spesifikke ordet "kunnskap". Det betyr det vi kan. Ordet kunst setter vi sammen med mange andre ord. Vi snakker om kokkekunst, om håndverkskunst, om byggekunst. Vi avleder også adjektivet kunstnerisk fra ordet. En ting er kunstnerisk gjort, utført eller ledet. Kunstnerisk kan også brukes negativt, når vi ønsker å latterliggjøre noen. Men alle disse ordene forholder seg i utgangspunktet til det å kunne. Kunst, kunnskap, kokkekunst, eller det som er kunstferdig utført, er alle produkter av noe vi kan. Det engelske ordet er "art" og skriver seg direkte fra det latinske ordet for kunst, som var ars. Alle de romanske språk bruker dette ordet. Det engelske ordet for "å kunne" har ingenting med stammen til ordet art å gjøre. Slik er ordet mer abstrakt i England enn det er hos oss.
Det engelske språket har slik arvet et ord med en 2500 år lang historie som dessuten har en langt videre betydning enn det norske ordet. De store filosofiske diskusjonene omkring hva kunst egentlig er, har oppigjennom tiden handlet om nettopp dette latinske ordet. Ordet kunne bety alt fra vitenskap til håndverk, og ble dessuten brukt i en del overførte betydninger som beskrev handle- og tenkemåter. Slik er det latinske ordet nærmere beslektet det gammelgreske ordet som kommer nærmest vårt kunstbegrep, nemlig techne. Techne kan oversettes med kunstferdighet, og beskrev både mekaniske som kunstneriske ferdigheter, såvel som teoretisk innsikt og vitenskapelige behandlingsmåter. Odyssevs' listighet i Homers berømte dikt Odysseen om sagnhelten fra Itaka, beskrives med ordet techne. Hos grekerne var techne det som var middelet til å lage et produkt, enten dette gjaldt det å skrive en lov eller det å skape en stol. Det er fra det greske ordet vi har hentet våre ord teknikk og teknologi.
Hør hele foredraget torsdag 31. mars kl. 13.03 og 21.30, eller lørdag 2. april kl. 7.03, i P2!
Arnt Fredheim
er konservator ved Munchmusset. Han er også forfatter av boka "Malerier" og har undervist i "Estetikkens historie" på Universitetet i Oslo.