Merete Morken Andersen
Hav av tid
Gyldendal 2002
Hvordan kan en mor og en far overleve tapet av en datter som har endt sitt liv for egen hånd? Hvordan kan de finne frem til tegn eller mangler i det livet de hadde sammen, som forklarer hvorfor det ble slik?
Dette er utgangspunktet for Merete Morken Andersens roman "Hav av tid".
Ut av livet
Ebba går ut av tiden en stille sommermorgen. Hun har drukket et glass juice, satt oppvaskmaskinen igang, trukket bukse og bluse på som vanlig. Men ingenting er som vanlig.
Det er kjæresten Erlend som finner henne. Som får henne ned fra treet, som ringer ambulansen. Da vet moren allerede at noe uopprettelig er skjedd.
Judith og Johan har vært skilt i 12 år. Begge trodde de var ment for hverandre, kjærligheten dem imellom var full og endeløs, trodde de. Men noe raknet - og siden har de knapt hatt kontakt.
Nå må de møtes for å ordne med begravelsen.
Skilsmisser blir klisjeer
Merete Morken Andersen skrildrer et vanskelig tema
I hvert sitt lange kapittel snakker foreldrene til sin døde datter. På hver sin måte forklarer de hvordan de traff hverandre, hvilke forhåpninger de hadde til livet, hva som førte til at de måtte gå hver sin vei. Det er et spennende grep Merete Morken Andersen har tatt, ambisiøst. Faren med denne måten å la to parter i en ekteskapskonflikt fortelle hver sin side av historien på, er at det platte og patetiske kommer frem. Klisjeene dukker opp, men det gjør de jo også i virkeligheten, når vi er sårbare og vil forsvare oss.
Modig bok
Som en Vildandens Hedvig håper Ebba at livet til de som blir igjen kan bli bedre når hun ikke lenger er der. Kunne de ikke møtes i livet, så kan de kanskje møtes i sorgen over døden? Det ansvaret de voksne skulle tatt, har hun lagt på sine tenåringsskuldre.
"Hav av tid" er en modig bok. Både fordi den nærmer seg noe så tabubelagt som et barns selvmord, men også fordi foreldrene blottstilles, i all sin miserable tilkortkommenhet. Men boken løfter ingen skilsmisse-pekefinger, den gir ingen fasit på hvordan livet skal leves. Den er snarere et forsøk på å finne ut av noe vesentlig, på å nærme seg de egentlige verdiene i livet.
For meg blir Morken Andersen iblant for omstendelig, det er mange elementer og symboler som skal passe inn. Andre steder er teksten ren og avklaret, like gjennomsiktig og konkret som den vare sommermorgenen den skildrer.
Anne Cathrine Straume
Kulturnytt, NRK P2
11. juni 2002