Arto Paasilinna
Harens år
Aschehoug 2004
Oversatt fra finsk av Nøste Kendzior
En gang for alvorlig lenge siden hadde jeg en rørete samtale med en belest utlending av en eller annen engelsktalende skuff. Det eneste som står klart for meg er fremdeles er mannens veldige undring over at jeg, som var fra de kanter, ikke hadde lest denne ustyrtelig morsomme, finske, boka om en mann som eide en hare.
Sant å si har jeg ikke ofret samtalen en tanke på minst tyve år, ikke før jeg altså fikk Arto Paasilinnas «Harens år» i neven med forespørsel om radioanmeldelse. Da, etter en åtte ti siders humrende lesning, gikk det opp for meg med et blaff: «Dette er den boka han amerikaner´n eller-hva-han-nå-var snakket så intenst om den gangen …»
Spill levende
For utrolig nok er det langt på vei tretti år siden denne boka så dagens lys og ga Paasilinna hans gjennombrudd. Utrolig, fordi den er spill levende fremdeles - i Nøste Kendziors utmerkede norske versjon - og fordi det har tatt så lang tid før noen norsk forlegger kom på at den boka vil mange ha glede av. Jeg mener, lett-tilgjengelig svensk og dansk oversettes til overmål, mens ubegripelig finsk, derimot... Jeg bare nevner det. Og islandsk. Nåvel.
Hare i veien
En dag kommer to livstrette, matleie, kyniske og sure finner kjørende gjennom et finsk midtsommerlandskap; henholdsvis journalist og fotograf i et halvlurvete magasin. Sure nok på verden og hverandre til å passe glatt inn i samtlige av samtidens finske fjernsynsteaterstykker. Det krangles, med få replikker, om hvor det bør overnattes. Da kommer hareungen lystig hoppende – ut i veien i forteste laget og det ekle dunket kommer. Bilen stopper, journalisten stiger ut og begynner en leting som fører ham stadig lenger vekk fra såvel bil som fotograf.
Mann finner hare, spjelker puslingens brukne ben og setter seg til med et stadig mindre engstelig dyr på fanget. Han svarer ikke på fotografens tilrop. Han føler glede ved det vesle livet, vil gi blanke i alt og hopper rett og slett av; jobb, ekteskap, alt sammen.
Galskap og morskap
Resten er romanen, odyseen, «Harens år», en herlig, vandring gjennom Findland på langs, gjennom en finsk sommer og do. vinter i følge med eksjournalist Vatanen og haren hans. Innfallene er mange og gale, morskapen større og innsikten i et samfunn som milddt sagt er annerledes er nærmest ubetalelig. Her bekreftes alle positive og noen få negative fordommer om våre nokså fjerne østlige naboer, det drikkes uhorvelig med brennevin, det arbeides hardt i skogen, skogbranner bekjempes og ignoreres, det føres krig mot en glupsk ravn og det jaktes halstarrig på bjørn. Bare sånn at noe er nevnt.
Alt er fortalt i en saklig konstaterende, men samtidig deltagende tone som tvinger leseren over på defensiven og etterhvert ut i gapskrattet. Paasilinnas bok er dypt original. Det forhindrer ikke at vi kan lese spor av såvel Kerouac som en ung Jim Harrison, i Wolf for eksempel. Dette må du nok få med deg. Bedre sent enn aldri.
Leif Ekle, Boktilsynet, NRK P2
onsdag 28. april 2994
