I løpet av denne uken er et nytt dikt blitt lest opp hver dag. Her er Hansen og Schervens nyskrevne dikt:
30. desember 04 (Hansen)
Liten er jorden
havet er også lite
når jordaksen skjelver
må havet også skjelve
da må havet slynge havet ut av seg selv
ut i himmelen fylt av jord og det som jord skal bli igjen
en gang, lette bølge
«som du blåner,
gjennomsiktig, lys og klar
himles fargeskjær du låner
selv du ingen farge har
himlen ei, kun himlens billed, hviler i din dype favn
aldri blir din lengsel stillet, den er evig som ditt savn.»
Om å bakse med en gammel bølge (Schjerven)
Mange dager er gått siden Tsunamien reiste seg og slo.
Den er allerde en gammel bølge. Det er lenge siden jeg skrudde av TV'n. Det er allerede lenge siden jeg avslo Dagsrevyens tilbud som Ekstra-Tsunamier hver time, den ene Ekstra-tsunamien så lik den forrige at tiden min, time for time, ble sugd ut av den stadig tommere kroppen min foran Dagsrevyen. Det er lenge siden jeg måtte avslå tilbudet om å bli sittende i TV-stolen foran et bølgende siffer av savnete, fullstendig Tsumatisert og hinsides tiden som går. Det er lenge siden jeg skrudde av TV'n, så slipper jeg ihvertfall å savne meg selv. Det er tungt å skru av en så massiv gammel bølge, men jeg klarte det og er etter forholdene i fin form. Jeg er blant de heldige. Det er nyttårsaften, jorden har nylig sprukket og antent en bevegelse i det indiske hav på 4000 meters dyp, og jeg tenner ikke en lunte i kveld. Jeg tror noen hundre tusen er døde. Og her er det endelig mørkt. Og her er det endelig stille.
1. januar 05 (Hansen)
Store bølge,
du som har mistet din grunn,
du som har fått ditt eget hus slettet ut av havet som du hviler over
som en himmel: det glødende havet, det røde som banker, pulsen stemt til hvilken
rytme, pusten fra skapelsen som presses ut slik klangen presses ut fra en strupe,
klagesangen, den eldste sangen som alltid har kjent deg, du navnfulle,
kjent deg, lyttet, varslet som et flyktende dyr
Tåreflaks
eller: En helt annen bølge (Schjerven)
Det er lenge siden jeg skrudde av TV'n.
Det er mørkt og det er stille.
Jeg lar sorgen selv få sorgen sin, om den er villig,
slik jeg lar det tente lyset brenne ned,
til mørket er så mørkt at sorgen ikke ser.
Så lar jeg stillhet viske stillheten ut
til stillheten står stille i sorgens døve ører.
Plutselig er jeg døv for alle ord jeg kan forstå
og tårer strømmer på i blinde.
Og jeg er ikke sikker på om disse tårne er mine.
Det smaker ikke spesielt meg av det
som renner over kinnet. Jeg sipper sant og si
en salt og lunken liten sup av et urgammelt hav
med smak av alle og enhver. Jeg synes jeg har vært heldig
med denne sorgen min, at jeg har hatt tåreflaks
denne gangen, som fikk en sup av det gamle gode havet
som går i både meg og andre nå om dagen. Godt
at vi kanskje bærer på en bølge som går i alle kropper, en
annen bølge, en helt annen bølge
6. januar 05 (Hansen)
Katastrofens monotoni
Katastrofens ulike gjentakelse i mennesket:
Offeret som har et navn, offeret for tilfeldigheten,
Og offeret for nødvendigheten, den jordbundne, den navneløse,
den multipliserbare, som i et speil i en gåte, gjort gåteløse for betrakterens øyne,
betrakteren som har frihet til å velge, og som i sin fulle frihet har valgt
nettopp denne nødvendigheten for den andre, som i et speil i en gåte,
gåteløst, katastrofens monotoni, skaldebegrensingen: ikke et spørsmål om
kunnskap men om nettverk, prioriteringer, valg,
frie flyt av valg: frihetens monotoni, katastrofens...
Vakkert kan det også være (Schjerven)
Vakkert kan det være, vakkert
når solen
uten å virke talende, tier
strålende fremmed og farer over oss
i en by av lykter
i en tidlig natt, og svinger skyggen
av verdens babbel ut
av våre ansiktstrekk, inn
i søvnlagte gater,
for vi er forstand som må
helbredes, vi er opplysninger
som må mørklegges. Som mørktlagte
kan vi framstå, antrukket
av streif fra en lykt eller en sol
som uten å virke talende, tier
strålende fremmed og farer
over oss.
De andre forfatterne som deltar i aksjonen er Lars Saabye Christensen, Wera Sæther, Erling Kittelsen, Gro Dahle, og Odd Børretzen.