Brooklyn har nærmest rent over av spennende og søkende ny pop og rock de siste fem-seks årene. Grizzly Bear har vært et av denne scenens mest besnærende grupper, og i 2006 ga de ut en plate som står som et av dette tiårets mest interessante utgivelser.
Med sin finurlige og uforutsigbare kombinasjon av intim og akustisk folk og majestetisk prog-pop, vakte ”Yellow House” stor oppsikt og ga bandet oppdrag langt utenfor rock-undergrunnen. For Grizzly Bear sjøl var det gjevt å vinne aksept hos kunstrock-storhetene Radiohead, som tok dem med som oppvarming på sin seneste turné.
Storslått og tidløst
Grizzly Bears nye utgivelse, ”Veckatimest”, er oppkalt etter noen små øyer utenfor den amerikanske østkysten. Dette er slettes ikke et dårlig album. Problemet er at det er så langt unna å leve opp til standarden på forrige.
Soundet her er ikke veldig annerledes. Grizzly Bear er fremdeles mestere på dynamikk. Himmelske vokalharmonier kan minne om Brian Wilson og Beach Boys på en god dag. Storslåtte arrangementer og tidløs impresjonistisk eleganse er typisk også for ”Veckatimest”.
Mystikken borte
For hvilket som helst band skulle dette være mer enn nok. Likevel er det noe dødt og flatt over Grizzly Bear her. Mystikken er på et vis borte. Den forføreriske melankolien i tidligere låter har veket for en entydig og mindre fascinerende oppstemthet.
Ikke fengende nok
Anmeldere ute i verden har allerede gått av hengslene i begeistring for ”Vecktimest”. Er det noen som har dårlig samvittighet for at de ikke hørte godt nok etter sist Grizzly Bear ga ut plate? Noen spår at Grizzly Bear nå kommer til å treffe like sterkt som kanadiske Arcade Fire, som overraskende nok gjorde stor suksess for noen år siden med særegen rock som ikke var spesielt kommersiell. Det skjer neppe på det nivået med Grizzly Bear i år.
Bandet er mer utadvendt enn noen gang, men musikken er likevel ikke fengende nok. I tillegg lider ”Veckatimest” av et underskudd på nerve og spenning og blir rett og slett for kjedelig for ofte til å treffe helt blink.
