Regissør Sophia Jupiter og scenograf Karin Lind har skapt den mest intime av alle scener ved å skyve det trange scenerommet ut mot publikum. En takhøy tyllgardin deler det avlange scenerommet og illustrerer at dette er minner fra fortiden. Det forteller også rollefiguren Tom oss i starten.
Minner fra fortiden
Teksten forteller om søskenparet Tom og Laura som lever med moren Amanda. Faren har forlatt dem og de lever på den lønnen Tom tjener som lagerassisten. ”Glassmenasjeriet”, som kom i 1944, er det stykket som ligger nærmest opp til sørstatsdikteren Tennessee Williams eget liv.
En botsøvelse
Han beskriver sin mor i dette stykket som en aldrende sørstadsskjønnhet som lever i fortiden ute av stand til å se den virkeligheten som omgir henne. Og virkeligheten, det er at sønnen Tom er homofil og søsteren Laura, som har en funksjonshemning, er så sjenert at hun mistrives ute blant folk. Moren har illusjon om at hun skal bli godt gift.
Stykket er også forfatteren Williams botsøvelse. Han avslører sitt svik mot søsteren og moren og sin skyldfølelse for det. Sviket blir illustrert veldig konkret i stykket, ved at lyset blir borte. Strømmen blir slått av. Tom har brukt pengene som skulle betalt strømregningen til å betale medlemsskap i Sjømannsforbundet. Han er på vei ut og vekk. Den praktiske følge er at det er en femarmet stearinlysestake som skaper det intime lyset over stykkets avgjørende scene.
Skjørt som glass
Tennessee Williams bruker glassfigurer som bilder på menneskene i dette stykket. Det er Laura som samler på de skjøre glassfigurene. Ensomheten og håpløsheten til disse tre personene siger fra den forhutlete scenen ut til oss i salen og man kunne høre en knappenål falle. Jeg ble sittende åndeløst og bivåne at Laura får et urealistisk håp som så knuses samtidig som den fineste glassfiguren hennes går i stykker. Thorbjørn Harr og Kjersti Holmen viser oss et fortvilet kjærlighet hat-forhold mellom mor og sønn, forventninger og skuffelser fint balansert mot skjørheten hos Laura. Jan Gunnar Røise fungerer fint som en jordnær og sterk figur blant de andre skjøre personene.
Tennesee Williams er følelsenes dikter – han er en poetisk realist som bruker symboler for å si det som ikke replikker kan si. Og i likhet med Eugene O’neill, henter han mye av temaene fra sitt eget liv Williams hovedtema er løgn og bedrag, mangel på kommunikasjon. Menneskene forstår hverandre simpelthen ikke. Folk våger ikke å snakke oppriktig sammen. Derfor blir alle mennesker ensomme. Avsondret fra hverandre i sine drømmer og håp.
