Hverdagsspråket
Wittgenstein viser oss at det er lett å begå alvorlige tankefeil. I filosofien spør vi gjerne om hva bevissthet er, hva en tanke er for noe, hva følelser er. Og vi går fort i den fella at vi tenker at tanker, følelser, bevissthet er metafysiske «gjenstander». Men tanker er ikke gjenstander. Tanker faller ikke ned fra himmelen. Hvis tanker «er» noe sted så må det være i språket, ikke sant?
Hvor ellers?
Hvor er det jeg skjuler mine følelser?
I Filosofiske undersøkelser §116 skriver Wittgenstein: «Vi fører ordene tilbake fra deres metafysiske til deres hverdagslige anvendelse». Med dette mener han antakelig at ordenes «sted» er språket vårt. Og at vi filosofer – og andre – ofte forledes til å overse ting vi burde lagt større vekt på – særlig når vi generaliserer. Altså når vi feller dommer på grunnlag av noe vi har sett, hørt eller observert.
Dersom vi vil vite noe omn tanker, følelser og bevissthet må vi undersøke hvordan disse ordene brukes i dagligtalen, framholdt Wittgenstein med styrke. På den måten gjør han hverdagsspråket til arbeidsfelt for filosofer. Dette er helt nytt i filosofiens historie. Fruktbart var det også, i den forstand at haugevis av filosofer etter Wittgenstein har fulgt dette rådet og undersøkt dagligtalen vår med vekslende hell.
Filosofiens oppgave
Hva slags språklig uttrykk er dette?
er å skape forståelse der hvor det hersker misforståelse, mener Wittgenstein. Denne måten å tenke om filosofi på nærmer seg det terapeutiske. Tradisjonell filosofi er systembygging (Kant, Hegel, Descartes, Hume) – og å løse filosofihistoriske problemer.
Sånn er det ikke for Wittgenstein. Han betrakter filosofiske problemer som enslags lidelse, en sykdom – og den filosofiske refleksjonen er en slags medisin.
I §189 skriver han: «Avgjørende for vår undersøkelse er (…) at vi ikke ønsker den skal lære oss noe nytt. Vi vil forstå noe som allerede ligger åpenbart fremfor oss. For det er dét vi i en eller annen forstand ikke later til å skjønne».
Filosofiens oppgave blir å skaffe seg oversikt over det velkjente, mener Wittgenstein.
Når jeg kaller
Mitt kjærlighetsliv volder meg ingen kvaler...
disse nettsidene for «filosofi som terapi» er det for å kaste lys over det følgende: Hvis jeg forstår Wittgenstein rett mener han at vi egentlig ikke skjønner hvorledes vi er «kastet» inn i livet, og hva vi strever med mens vi snubler rundt i våre tilmålte dager her på jordskorpen.
Ofte opplever vi våre liv som vanskelige og problematiske. Med Schopenhauer (som Wittgenstein likte så godt) kunne vi si at «livet er tross alt ingen spøk». Og Wittgenstein tar på en måte Schopenhauers oppgave på alvor: Han vil gjerne trøste oss. Det er slik jeg leser Wittgenstein når han skriver at våre problemer kan løses og bli borte hvis vi bare klarer å begripe det som er enkelt og åpenbart, og som ligger rett foran oss.
« Vi vil forstå noe som allerede ligger åpenbart fremfor oss. For det er dét vi i en eller annen forstand ikke later til å skjønne». (Filosofiske undersøkelser, § 186)
I linjene ovenfor
Østerrike: Hytta til Wittgenstein i Skjolden
har jeg trukket veksler på Øyvind Rabbås sitt forord til Filosofiske undersøkelser, Wittgensteins seinfilosofi som kom i norsk oversettelse på Pax forlag i 1997. Og så har jeg tenkt litt selv. Nedenfor kommer litt mer «fritenking».
Lars Gullin (1928-76) ble født i Visby på Gotland, spilte munnspill fra han var tre, senere klarinett og studerte klassisk pianospill med henblikk på en karriere som profesjonell musiker. I studietiden tjente han litt ekstra ved å spille til dans, altsaksofon og klarinett i forskjellige orkestre.
21 år gammel begynte han med barytonsaksofon i Seymor Österwalls orkester og det er i selskap med barytonsaksofonen at det skjer noe med Gullin som kan rettferdiggjøre en plassering i selskap med Wittgenstein.
Utforsker barytonens melodiske potensiale
Dette høres jo veldig fint ut. Men hva betyr det? Jo, Gullin klarer å finne en egen stemme – et eget uttrykk på barytonsaksofon. Med dette mener jeg at han ikke bare spiller barytonsaksofon, men at han finner en egen henvendelsesmodus, - noe som må komme av at han hadde en egen forestillingsverden – som han greidde å formidle i sin musikk.
Hos Gullin besto denne forestillings og uttrykksevnen i et dypt og inderlig kjennskap til, og fortrolighet med melankolien og vemodigheten i svensk folkemusikk.
Dette siste var så godt sagt at jeg gjentar:
Hos Gullin besto denne forestillings og uttrykksevnen i et dypt og inderlig kjennskap til, og fortrolighet med melankolien og vemodigheten i svensk folkemusikk.
Påstanden er naturligvis ikke min egen, jeg har lånt den fra Politikens jazzleksikon.
Men det interessante
Utforsker barytonsaksofonens melodiske potensiale: Lars Gullin
er dette:Gullin og Wittgenstein kan sies å være to oppdagelsesreisende på hvert sitt kontinent: Gullin i jazzen, Wittgenstein i språket. Wittgenstein utforsket uopphørlig språkets potensiale, språkets iboende hemmeligheter: En analyse av talespråket bør kunne fortelle oss noe om beskaffenheten til den virkeligheten vi opptrer i. Wittgenstein mener at et filosofisk problem høres slik ut: «Jeg kan ikke orientere meg». Å filosofere er å løse dette problemet – å bringe på det rene hvordan jeg kan «orientere» meg.
Lars Gullin sitt bidrag i jazzens historie er dobbelt: For det første skrev han Sverige på jazzens verdenskart. For det andre kom han «velorientert» til orde med sitt eget, originale og karakteristiske uttrykk. Lars Gullin hadde en egen stemme. Da Stan Getz kom til Stockholm og fikk høre Lars Gullin sa han: «Amerikanske jazzmusikere kommer til å besvime når de hører denne karen».
Det vil si at det stod fram en svensk musiker på tidlig femtitall, som med egen kraft satte avtrykk i sinnene hos verdens fremste jazzmusikere. Og det var Lars Gullin.
Musikken
Nå får det være nok. Musikken som Knut Borge presenterer sier mer enn jeg klarer om Lars Gullin. Nedenfor har jeg lagt en link til nettstedet Allmusic, finner du alle nødvendige opplysninger om bestetning, utgivelser et. cetera. Spørsmål, ros, ris eller ren sjikane kan sendes som e-post til Studio Sokrates