Ole Paus måtte bestikke Alf Cranner med whiskey for å bli hørt.
Plata fikk tittelen "Der Ute Der Inne", og den har betydd svært mye for den 55 år gamle trubaduren.
- Den har betydd veldig mye for meg. Den la an en akkord, og jeg er hele tiden på vei tilbake til den sannferdigheten. Du kan si mye rart om plata, men den var i alle fall sannferdig, sier Paus.
Måtte bruke bestikkelser
Ole Paus skrev mange viser, men på slutten av 60-tallet var det ingen som var interesserte i å høre dem.
- Det var helt tilfeldig at det ble noe av. Jeg var en misslykket student så det suste, og jeg bodde i et hus i utkanten av blindern studentområde. Så kom Alf Cranner for å holde konsert på blindern. Jeg dro ned til konserten med en flaske whiskey for å bestikke han til å høre på visene mine. Deretter ble Alf og jeg sittende i tre døgn å spille og prate. Så tok han meg med til plateselskapet Nordic, som senere ble til Universal, og ba dem spille inn en plate med meg. Og det gjorde de, fortsetter Paus.
Uhipp og uerfaren
Paus hadde aldri satt sine ben i et studio, og var mildt sagt det man kan kalle uerfaren. Selskapet hentet inn en britisk produsent ved navn John Mills, og Paus og produsenten kom på kant med hverandre med en gang.
- Mills hadde aldri sett noe så sært og uhippt som meg, og det ble en ganske spesiell opplevelse.
- Først spilte de inn meg med gitar og sang, og deretter skulle de legge på trommer, bass og fløyte. Problemet var bare at var så nervøs at jeg ikke klarte å holde tempo. Musikerne fikk et helvete med å holde samme puls som meg, for den pulsen fantes ikke, ler Paus.
Han tenker med gru tilbake på innspillingen og stakkars John Mills som svettet og led.
- Jeg satt helt vettaskremt inne i studio, og hver gang Mills skulle snakke mellom opptakene ropte han "hopeless, hopeless, hopeless", og det var kanskje sant, humrer Paus.
Sin egen fortvilelse
Temaene han sang om den gangen var alvorlige, og tydelig preget av hans egen desperasjon og fortvilelse.
- De handlet om alle oss som ikke klarte å hamle opp med tilværelsen. Den gangen følte jeg meg som en del av den befolkningen som ingen la merke til, og som ingen ville ha noe med å gjøre, forteller han.
Plata ble til slutt gitt ut, men de store lyttermassene uteble fullstendig. Likevel var det enkelte som tok den til seg og fant noe å identifisere seg med.
- Når man skriver så sært som jeg gjorde og treffer noen, da treffer man dypt, mener Paus.
En lærerik turné
I etterkant av plateutgivelsen la Paus ut på sin første turne. Han ble utstyrt med reisekasse, og skulle holde konserter over hele nordnorge. Da han satte seg på toget fra Oslo var han skikkelig høy på pæra, og var aldri i tvil om at han skulle få nordnorge til å skjelve.
Den første konserten fant sted på et utendørsområde i Mo I Rana, og innen Paus kom dit var selvsikkerheten styrket ytterligere takket være mange glass rødvin på toget.
- Dette kom til å bli like stort som Woodstock, tenkte jeg. Dermed ble skuffelsen enda større da det kun dukket opp fem mennesker inkludert arrangøren, minnes Paus.
I stedet for å holde konsert tok Paus med seg alle fem på resturant, og han spanderte både middag og drikke mens han selv gikk rundt ved bordene å spilte.
- Etter hvert begynte ryktene å gå om at det var gratis drikke på hotell Holmen, og innen kort tid var det stappfult av folk inne på resturanten. Folk spiste og drakk, mens jeg spilte og betalte. Dagen etter var reisekassa tom, og jeg måtte avbryte turneen og dra tilbake til Oslo, forteller paus.
Selv om turneen ikke ble som planlagt er ikke Ole Paus i tvil om at han ville ha gjort det samme én gang til.
- Det at noen vil høre på sangene mine er så verdifullt i seg selv at jeg inviterer gjerne på middag.