Regi: Erik Skjoldbjærg
Med: Jørgen Langhelle, Sven Nordin, Kasper Sveen, Trine Wiggen, Pia Tjelta, Jon Øigarden
Det går en tynn linje mellom idealisme og galskap, og det er heller ikke langt mellom det å redde verden, og det å ødelegge seg selv. Slik er det i «En Folkefiende».
Balansepunktene er mer dramatiske hos filmregissør Erik Skjoldberg og manusforfatter Nikolaj Frobenius enn hos Ibsen. Det er forresten tittelen som knytter filmen og historien sterkest til Ibsen, tittelen og personnavnene.
Fandenskap
Selve dramaet, plottet, kan være hentet fra mange kilder. Men i «En folkefiende» griper fandenskapen bredere og dypere. Det foregår både på mikro-., midi- og makroplan. Kjernen i konflikten er et familieanliggende.
Tomas Stockman har drømmen om å produsere verdens reneste vann på flaske sammen i hjembygda. Broren etablerer bedriften, hele bygda investerer og korpset spiller ved åpningen. Så viser prøver at vannet er forgiftet av plantevernmidler.
Thomas svigerfar er trolig kilden til forurensingen. Når ryktene som forurensing siver ut kjøper fru Stockman opp billige aksjer i sønnens navn. Og nå kjemper Tomas for sannheten og folkehelsen.
Intens slutt
Det er spenning i skyggepartiene. Filmen stikker fingeren i byll etter byll. Bygdesamfunnet kan leve på løgnen en stund til, og hunder ligger begravet.
Her er kommersielt Tv, som styres av penger, og uavhengig TV som styres av mangel på penger - gode bindinger og råtne bånd. Siste del av filmen er intens. Der møtes trådene i en vase. Kaoset av motsetninger utfordrer.
Men begynnelsen er ikke like dynamisk. Mange element skal presenteres, noe dialog virker laget, noen skuespillere snakker en dialekt som ikke er deres egen, det hemmer dem synes vi. Og vi hemmes av små unøyaktigheter som røper at dialog er reparert i etterkant.
Kulturnytt, NRK P2, 20. januar 2005