I den nye filmen «Barbara» av tyske Christian Petzold ser vi en ung jente som blir dratt skrikende inn på et sykehus i en østtysk provinsby. Hun er rømling fra et beryktet lukket barnehjem i Torgau i forbundsstaten Sachsen, hvor de innkvarterte ungdommer som på en eller annen måte hadde kommet på kant med regimet i DDR.
Oppsøkende journalistikk
Astrid Sverresdotter Dypvik er journalist i Nationen og har også en mastergrad i østtysk etterkrigshistorie i bagasjen. Interessen hennes for DDR kom som følge av et studieopphold i Leipzig. Til grunn for de 14 kapitlene ligger et grundig kildearbeid.
Bak i boken fremgår det at hun har gravd atskillig dypere i DDR-forskningen enn Spiegel og die Zeit-artikler. Dertil driver hun med det vi vel rett og slett kan kalle god, gammeldags oppsøkende journalistikk. Østtyske Katrin Behr er en av flere førstehåndskilder vi møter i boken. Hun var fire og et halvt år gammel, da moren hennes mistet omsorgsretten på grunn av det barnevernet i DDR kalte asosial oppførsel. Katrin havnet da nettopp på barnevernsanstalten i Torgau, som Christian Petzold skildrer i sin film.
Dickenske dimensjoner
Skildringen av dette barnets år på barnehjemmet har Dickenske dimensjoner i all sin håpløse gru, og sitter som en knyttneve i magen - i alle fall denne leseren. Astrid Sverresdotter Dypvik skriver rett og slett veldig mye bedre enn de aller fleste norske sakprosaforfattere.
Men helt Charles Dickens er det ikke, for barna i Torgau befant seg på et gjennompolitisert barnehjem. Oppdragelsesmetodene var stalinistiske, og ideologien bak likeså.
Distanse
Det foreligger allerede et lite knippe bøker på norsk om det nå nedlagte DDR. Det går an å spørre om hvorfor vestlige forfattere, journalister og filmskapere har lettere for å interessere seg for livet i et ganske nylig avviklet diktatur. Er konfliktnivået for lavt i den hjemlige, sosialdemokratiske kapitalismen?
Men man kan også snu på det, og si at distanse kan være en styrke når nær historie skal fortelles. I et interessant kapittel om DDR-historikeren Ilko-Sascha Kowalczuck fremgår det at heller ikke han kan diskutere østtyskernes historie uten å møte beskyldninger om å ta for lite hensyn til ofrenes historie. En av kildene hennes sier rett ut at han bare velger å snakke fordi han vet at det han sier ikke er myntet på et tysk publikum.
Mangler norsk perspektiv
«Det var DDR» føles også relevant fordi Sverresdotter Dypvik ikke begrenser seg til å fortelle om hva DDR en gang var, men også beholder et nåtidsnivå gjennom fortellingen som sier mye om hvordan det senere ble. Hun får ikke snakke med den legendariske advokaten fra Die Linke, Gregor Gysi, men gir likevel et levende portrett av ham slik han framstår på valgmøter i dag. Hun møter Lothar de Maziere - mannen som ledet det østtyske søsterpartiet til Helmut Kohl gjennom gjenforeningen.
Boken inneholder ingen kapitler hvor norsk historie og DDRs historie krysser hverandre - det skyldes trolig, som Aftenposten har skrevet mye om det siste året, er svært vanskelig å få ut de mappene og karkotekkortene som dokumenterer Stasis verving av norske informanter. Hvor mange de var og hvem som eventuelt ble stående igjen som ofre i deres kjølvann ligger fortsatt i historiens mørke.
