Det bor mange muligheter i kriminalromanen. En av dem er å belyse viktige temaer i samfunnsdebatten gjennom en intrige som spinner omkring én eller flere kriminelle handlinger. Denne mulige siden ved kriminallitteraturen har vært brukt, og forsøkt brukt, utallige ganger, ikke minst i nordisk, særlig svensk og norsk, krim.
Karin Fossum har ikke alltid vært en typisk eksponent for dette, hun har gjerne gått inn i sakene fra en mer uventet, mindre korrekt synsvinkel, ofte på utskuddet og pariaens premisser. Noen ganger har det vært svært vellykket. Den nå sju år gamle ”Elskede Poona” er stadig et lysende eksempel på hvor fint et stykke kriminallitterært arbeid kan bli.
Påklistret og stivt
Denne gangen har Fossum tydeligvis villet skrive en bok om pedofili. Hun går fryktløst inn i problemet. Et, for hverandre fremmedgjort, ektepar på tur finner liket av en tydelig misbrukt liten gutt inne i skogen. På vei til bilen møter de en mann med besynderlig utseende og oppførsel. Like etter forsvinner en annen gutt fra den samme lille bygdeskolen; den tykke overspiste bomsen som aldri kan holde tritt med noe eller noen – annet enn når det gjelder å putte godteri inn i ansiktet.
For det første ligger selve problematikken relativt nær ting Fossum har skrevet før – det stiller krav til et litterært løft som kan begrunne og belyse dette. Dernest; det viser seg gang på gang i den nordiske kriminallitteraturen at forfatterne gjør det svært vanskelig for seg når de vil formidle alt for mye faglig innsikt, viten – og mening på en gang.
Fossum legger dette blant annet inn i dialoger mellom politimennene Sejer og Skarre, men det lykkes bare delvis. Like ofte virker resultatet påklistret og stivt, samtidig som de to hovedfigurene – som ellers kan bære nesten hvilken tekst som helst – blir flate og formløse.
Våger å utfordre formen
Slik blir den delen av romanen som handler om den overvektige gutten den mest levende og dermed mest hjerteskjærende – til tross for at den er for et sidespor å regne. Mye av det øvrige har vi lest før – mer eller mindre.
Når alt dette er sagt; Fossum skal ha ros for å tørre å jobbe med kriminalromanens form og oppbygging, at hun lar romanen leve sitt eget liv står det respekt av – uavhengig om den store Løsningen kommer til slutt eller lenge før. En av hennes bedre bøker blir ”Den som elsker noe annet” allikevel ikke.
