Kvelden før jeg skal møte Damien Rice får jeg hans plate i posten. Jeg tar den med meg hjem etter jobben. Koker meg en nudelpose, og setter meg godt til rette i lenestolen. Der blir jeg sittende lenge.
Damien Rice sin plate "O" strømmer ut av høytalerne mine, og jeg fylles av en vidunderlig stemning.
Damien Rise rett før han forsvinner inn i heisen etter et åpenhjertig intervju med NRK. Foto: Tom Øverlie.
Flinke singer/songwriter-menn fra den angloamerikanske verden har ikke akkurat vært mangelvare de siste årene, men Damien fortjener virkelig en plass blant de beste.
Låtene er fantastisk ærlige, og er ofte i møte med den nydelige stemmen til Lisa Hannigan.
- Mange folk sier at jeg avslører så mye i mine sanger, og dette er på mange måter sant, men i en sang er det bare du selv som virkelig vet hva det hele betyr, de andre får bare noen hint. Jeg oppfatter det som en prosess mot å bli total fri, forteller Damien Rice til NRK.
Bryte Murer
Vi er på takkafeen på Grand Hotell, og det er en litt rufsete mann som sitter ved min side. Han unnskylder seg med at han ikke ante at han skulle til Norge før i går, og han har ingen flere rene klær med seg. Dessuten har han spist Gaspacho-suppe, så han lukter sikkert hvitløk, men dette er ting han egentlig ikke bryr seg om.
- Hver gang jeg løper på noen som sier at du ikke "burde" ditt og datt blir jeg skeptisk. Hvorfor ikke? Hver gang du sier "burde" bygger du bare opp en mur foran deg, og setter begrensninger på deg selv. Jeg liker mer, om ikke å rive ned murer, så i alle fall å hoppe over de. Eller enda bedre; stå opp på de, slik at jeg kan se hva som er rundt. Det er alltids en viss fare for å falle ned, men stort sett får du en bedre forståelse av ting, samtidig som det er spennende.
Lang tid
Damien Rice har gjort ting på egenhånd. Etter at han følte seg fanget av platebransjen med sitt hardrock prosjekt "Jupiter" på slutten av nittitallet, dro han på lykke og fromme til Toscana i Italia. Først da han hadde funnet tilbake til sin indre ro, begynte han på nytt å jobbe med musikken sin. Og det har tatt tid.
Ved hjelp av økonomisk støtte fra sin komponistfetter David Arnoldo, kjøpte Damien seg et mobilt 8 spors studio. Det er ved bruk av dette at nesten hele platen er blitt innspilt, både hjemme hos Damien og på reise. Som oftest under spesielle omstendigheter. For Damien jobber på sin helt egen måte.
- Jeg kom til det punktet hvor jeg lærte å bare trykke på "record"-knappen når jeg virkelig følte sangen jeg holdt på med. Jeg sa aldri til meg selv at i dag skal jeg spille inn den og den sangen. Sånn holdt jeg på i begynnelsen, men det ble jo bare til at jeg kastet vekk alle opptakene senere. De var alt for strukturerte og gjennomtenkte.
- Det var når jeg fulgte følelsene mine at opptakene virkelig ble gode. Jeg kom for eksempel hjem sent en kveld, ganske beruset og opprørt over noe som hadde hendt. Der og da begynte jeg å skrive en sang mens jeg skålte med meg selv. I løpet av natten var ikke bare sangen ferdig skrevet, men også ferdig innspilt. Jeg turte å slippe meg selv totalt, og inspirasjonen bare strømte på. Det var først og fremst for å få det bedre med meg selv at jeg jobbet så intenst, og samtidig ble det tilfeldigvis fin musikk ut av det også.
Egenterapi
Det er over et år siden platen "O" ble gitt ut i Irland, hvor den har gjort det svært godt. Det er Damien selv som har produsert plata, og han har gitt den ut på sitt eget plateselskap. Senere har den også blitt lansert til drømmende kritikker i både England og USA.
Damiens ærlige tekster, som oftest akkompagnert av akustisk gitar og cello, samt hans egne måte å synge alene og både til og mot Lisa Hannigans nydelige vokal på, har gjort at musikkjournalistene har vært rause med terning sekserne også her i Norge. Det er ikke det at Damien nødvendigvis virker som verdens snilleste fyr gjennom sangene, for det er mye bitterhet og egne feil i musikken hans, men allikevel er vi hele tiden på hans side.
Har det hele vært som en terapi for han selv?
- Det har så absolutt vært som en slags terapi. Jeg vet ikke om jeg har blitt et bedre menneske av det. Jeg har garantert blitt mer ærlig, men det gjør det ikke nødvendigvis enklere i forhold, for folk er ikke vant til å være helt ærlige i forhold. De fleste synes det er vanskelig å høre sannheten. Fordi jeg fortsatt er i en fase hvor jeg er ganske forvirret, på reise både hit og dit, og ingen ting er stabilt, som forøvrig er noe jeg kan like svært godt, havner jeg ofte opp i de samme problemene.
- Det er ikke lett å være objektiv når det gjelder ens egen utvikling. En venn av meg kunne sikkert gitt deg et bedre svar. Tingen er jo at mens jeg muligens blir en bedre person gjennom å skrive låter og reflektere over livet mitt, går jeg også gjennom alle disse nye tingene. Musikken min blir jo mer og mer kjent, og jeg får mer og mer oppmerksomhet. På en eller annen måte må jo også det påvirke hjernen min. På noen områder er jeg sikkert blitt en skikkelig drittsekk.
- For å være helt ærlig aner jeg ikke helt hva jeg holder på med. Jeg har ingen stor plan eller agenda. Et fokus har jeg, men det forandrer seg hele tiden, sier Damien Rice og forsvinner inn i heisen.
Jeg blir sittende igjen på Grand og tenke over mannen som bare har spilt inn noen låter sånn på egenhånd, og som nå plutselig selger mengder med plater også her i Norge.
Forklaringen er ganske enkel: Fin ærlig musikk med særpreg fra en sjarmerende mann som flyter rundt med den største kontroll i ukontrollen. Klart at folk vil ha det. Og tydligvis sier de også ifra til naboen.