«Carmina Burana» begynner og slutter med det berømte koret «O Fortuna», en aksept av at alle menneskers ønsker og følelser ligger i skjebnens hender. Så la det bare stå til, sier resten av verket.
«Carmina Burana - Silvesterkonzert» Carl Orff Berlin-filharmonikerne Dirigent: Sir Simon Rattle EMI 2005
De latinske tekstene fra 1200-tallet er en hedonistisk utforskning av drikking, gambling, sex, lyst og grådighet. De ble gjenfunnet - av alle steder - i et munkekloster. Dette er langt fra åndelig sofistikert musikk. «Carmina Burana» er rå folkefest. Men låter det sånn her?
Hvor er sanseligheten?
Simon Rattle, Berlin-filharmonien og radiokoret klinger imponerende velpolert og fyldig – og dét er problemet. I forhold til en tekst om sanselig hengivelse blir dette for disiplinert. Jeg savner en friere speiling av folkefesten og tekstens grove innhold. Det burde skramlet, skreket og stampet mer av gårde, særlig i koret, som gir uttrykk for folkedypet. Men Rattle bruker presisjonsnivået sitt til å styre frem oppsiktsvekkende effekter.
Stram regi
Den fulle munken på tavernaen synger som han var en surrealistisk skremmende figur. Orkesteret spiller nådeløst og hardt. Det er effektfullt og imponerende, som alltid med Rattle. Men denne gangen virker hans presise effektmakeri i flere tilfeller mot verkets innhold. «Carmina Burana» har en jordisk rufsete sanselighet som jeg blir sittende og vente forgjeves på.
Rattle har evne til å skape spektakulære scener, men med så stram regi får dette aldri hemningsløshetens forløsende kraft.
Kulturnytt, NRK P2, 4. februar 2004