Candido Fabré: ”Cubano Soy”

Denne plata kom for et år siden på Cuba. Den har med andre ord vært tilgjengelig på internett i en liten evighet. Men nå, altså, burde den være å finne i en god platebutikk i Norge. Dette er bare Candido Fabrés tredje cd, og hans første på fem år. Men han har skrevet over 1000 låter for andre, og regnes som en betydelig komponist i moderne kubansk musikk.

Tom Waits

Det som overrasker mest ved dette møtet, er stemmen, som har forandret seg totalt. Hans sonore røst har transformert inn i Tom Waits-land, med betydelig rasp og man skulle tro at det var sigarer og rom som hadde tatt ham. Mange vil nok ha problemer med denne stemmen – den er så langt fra den klarhet vi har blitt vant til fra salsaens verden. I stedet gir raspen Candido Fabré en melankoli som i alle fall denne anmelder liker godt. Dessuten er han fremdeles en imponerende improvisator.

Tidlig ute

Candido Fabré var en av de første moderne kubanske musikerne som fikk turnere Europa. Selv før Buena Vista Social Club og den kubanske flodbølgen i kjølvannet, reiste Candido Fabré y su Banda festivaler og konsertsteder Europa rundt. Men han forlot aldri øya i Karibia for godt. Og det er det denne plata handler om. Den sterkeste teksten er kanskje hans hyllest til salsens førstedame, Celia Cruz, som dominerte latinomusikken i USA fra slutten av 1950-tallet til sin død i 2003. Hvordan kunne hun gå hen og dø uten noen gang å se igjen hjemlandet?

Stemmen fra Santiago

Candido Fabré er fra Santiago de Cuba, på motsatt side av Cuba fra hovedstaden Havanna, og har dermed en helt annen musikalsk ballast. De tradisjonelle rytmene, som son, guaracha og bolero ligger i bunn, og viser hvor sentralt Cuba var blant røttene for salsamusikken. Men musikken fra Santiago er ikke storbymusikk, som de harde danserytmene fra Havanna. Hovedinstrumentene her er like mye fiolin som blåsere, og helt vesentlig er den kubanske gitaren, tres, som gir musikken fra Santiago dens helt særegne karakter.

Cubano soy!

Først og fremst handler Candido Fabrés siste plate om Cuba. På godt og vondt. Han synger om mangelen på elektrisitet i en skakkjørt økonomi, men samtidig om hvordan han ikke kunne tenke seg å flytte til Miami, som han tror ville ødelagt ham. Han er stolt: ”Jeg er fra Cuba”, synger han, ”og jeg er kubaner”, synger han videre, for å slå poenget fast. Musikalsk er han lett tilbakeskuende, med et snev av åttitallets kubanske musikk, men likevel er det så ektefølt og ment, at det faktisk fremstår som Candido Fabrés beste plate. Måtte det ikke gå fem år til neste gang.