NRK Meny
Normal

Ugreit navn

Det er ikke alltid så enkelt å hete rare ting og komme fra rare steder. Her er Bok i P2s kritiker, Leif Ekles egne tanker rundt sitt eget etternavn.

Leif Ekle
Foto: NRK/Anne Cathrine Straume

Les også bokanmeldelse: Dum og andre steder i Norge

- Sa du "Kviserud"?

En gang for lenge siden ringte jeg opp en bankfunksjonær på en sprakete og riktig dårlig telefonlinje. Dette var for øvrig før jeg fant ut at den riktigste uttalen av etternavnet mitt er å si Eekle (lang ee) – i alle fall utenfor Trøndelag. Det gjelder egne regler der. Så jeg sa antagelig Ekkle eller Ækkle, den trøndersk godkjente variasjonen. Ettersom det var jeg som ringte ham, begynte det hele med noe som låt som;

- Hallo, det er K..iseru..

Jeg innrømmer at jeg med en gang tolket det hele til Kviserud, noe som også viste seg å være riktig. Hva mannen i bankenden av linja tenkte, vet jeg lite om, men han var nok i tvil. På den andre siden hadde jo også han en viss erfaring for at man hete de underligste ting. For ved slutten av samtalen viste det seg at vi måtte snakke sammen igjen, kanskje til og med utveksle brev. Dermed var det ingen vei utenom – vi måtte presisere. Det er ikke nødvendig å si stort mer enn at det tok en stund med vandring rundt et grøtfat der høfligheten gjorde det litt vrient å spørre. Var det Kviserud du het – og vice versa.

Ekle Leif i telefonkatalogen

I perioder av yrkeslivet har jeg hatt gleden av å jobbe som lærer – de siste årene i videregående skole. I møtet med nye elever må man jo presentere seg; jo før, jo heller. Så jeg har funnet det like greit å ta det med en gang:

- Ja, det står Ekle Leif i telefonkatalogen.

Etter at vi har moret oss litt over dette, har jeg gjerne føyd til informasjonen om en stående belønning på 100 kroner til den som kan komme på en morsomhet over temaet Ekle jeg ikke har hørt før. Noen prøver hardt, og jeg kan love de mislykkes. Hver gang. Jeg har hørt ALLE.

Poenget med å komme fra Hell har selvsagt størst verdi overfor elever man skal kommunisere med på engelsk, mens i norsktimene er det faktisk mulig å få mye ut av dette Ekle. Dét kan jeg takke professor Jørn Sandnes for. Det gjøres herved, ettersom jeg ikke kan huske å ha gjort det før.

Mye latter med etternavn

Selvsamme professor er nemlig, blant mye annet, ekspert på stadnamn, som man gjerne sier i bransjen, og hadde tydelig moro av (vi studenter også) å ta for seg alle seminardeltageres etternavn for en innledende analyse i det seminaret som handlet om norsk bosettingshistorie i middelalderen. -tror jeg det var. Det er også en stund siden. Forutsetningen var rimeligvis at vi het noe annet enn Olsen.

Jeg innrømmer gjerne at det var en lettelse å få høre at man like gjerne kunne hete Naust. At dette navnet man har balet med og tatt støyten for i en lang barndom, rett og slett betyr båthus og er intet mindre enn et gårdsnavn fra norrøn tid. Satt sammen av det gammelnorske eikkja (en robåt) og hlid – med stungen d til slutt, den du bruker på engelsk med tungen under fortennene og for å si for eksempel the, then og sånne ting.

For skal jeg være ærlig, har det ikke alltid vært like lett å forsvare – for eksempel overfor sine barn – at man dras med en slik bør. Men professoren lettet altså denne. Den andre som gjorde det, var salige Johnny Cash da han slapp sitt San Quentin album og dermed sangen om han som av faren fikk noen tomflasker og navnet Sue i arv. Slikt blir det mannfolk av, på næret nippet også fadermordere, fortalte Johnny. Så la oss si det slik, alle vi med bisarre navn; My name is Sue! How do you do! Og var det noe mer, så tar vi det bak hjørnet etterpå.