Drømmen om Cecilie

– Denne boken betyr mye for meg. Jeg har allerede blitt intervjuet om den et par ganger, og jeg ble overrasket over hvor rart det var å se andre holde i den. Jeg har lyst til å si «Nei, den er min», sier Nils-Øivind Haagensen og kikker bort på presse-eksemplaret som ligger på bordet mellom oss.

I høst er Haagensen en av fjorten forfattere som kan bli tildelt Nordisk råds litteraturpris. Det er likevel ikke den prestisjetunge prisen, men hans nye bok, Liten, han tenker mest på i disse dager.

Delvis selvbiografisk

I Liten, som blir lansert i dag, forteller Nils-Øivind Haagensen historien om Nils Øivind («uten bindestrek», presiserer han), som mister lillesøsteren Cecilie når hun er tretten måneder og seksten dager gammel.

Ved å flytte blikket vekselvis mot hovedpersonens barndom og voksenliv, brettes historien om Cecilies død ut. Og om hvordan Nils Øivind og andre i familien bearbeider sorgen.

Det er ikke bare navnet som knytter forfatter og karakter sammen. Romanen er delvis selvbiografisk. Den første setningen, «Da jeg var liten, døde søsteren min», kunne Nils-Øivind Haagensen også ha sagt selv.

– Jeg ville at jenta skulle hete Cecilie, siden søsteren min het det. Og da måtte broren hete Nils Øivind også. Det føltes litt feil med en Dag Olav eller noe sånt. Jeg kunne selvfølgelig ha gitt dem andre navn etter at jeg var ferdig. Jeg vurderte det, forteller Haagensen.

Hvorfor gjorde du ikke det?

– Det føltes bare feil. Jeg ville at hun skulle være søsteren min. Det er så mye annet rundt disse to som er fiktivt, da. Jeg har ingen bror, jeg har aldri vært i Roma, jeg har ingen niese som heter Dagny. Så universet rundt er så fiktivt at det føltes riktig å bevare de to navnene, rett og slett. Tanken var å begynne med den første setningen, som er helt sann, og så se hva som skjedde.

– Noe åpnet seg

Han innrømmer at han til å begynne med ikke hadde lyst til å skrive om lillesøsteren sin.

– Det var mest ytre press fra en venn som var veldig klar og tydelig på at jeg måtte skrive om Cecilie. Jeg skrev den første setningen i hodet mens jeg satt og snakket med kompisen min og noe åpnet seg. Så enkelt er det. Jeg så for meg hele boken, sier Haagensen.

Siden romanen Det radioaktige kom ut i 2001, har han gitt ut en rekke diktsamlinger og etablert seg som en av Norges mest særegne nålevende poeter – noe som bedømmelseskomiteen for Nordisk råds litteraturpris understreker i sin begrunnelse for nominasjonen av diktsamlingen God morgen og god natt.

Med Liten føltes det likevel riktig å gå tilbake til prosaen.

– Det ville blitt et veldig langt dikt. Det er noen forventninger knyttet til sjanger og tekstlengde. De fleste tåler en roman på 300 sider, men det er ikke alle som gidder å lese et dikt på over 100 sider.

Bak fortellingen om Nils Øivind og Cecilie ulmer det tanker om hvordan man kan bli preget av noe uten å være klar over det.

– Det blir ikke noe mer eller mindre tragisk å prøve å beskrive det syke barnet. Det som skjer før og etter en tragedie er mer interessant. Dette skulle være et veldig utsatt oppgjør, et etterskjelv fra lenge siden. Det går opp for karakteren at valgene han ikke tar og måten han lever på, er en slags eksistensiell utsettelse. Det kan ha en årsak fra glemt barndom og den opplevelsen av uforståelig tristhet, og det er noe jeg kan kjenne meg igjen i.

– Jeg fikk litt panikk

Etter at han begynte å skrive Liten, ble Haagensen syk og sengeliggende. Han orket ikke å gå tilbake til romanen, og begynte på det som senere ble diktsamlingen God morgen og god natt istedenfor.

– Jeg var redd at det var Liten som hadde gjort meg syk, sier han. Jeg tror ikke det, men jeg fikk litt angst for det, legger han til, etter en kort pause.

Nå er boken skrevet og finner snart vei til lesere landet rundt. Å gi slipp på historien om Cecilie har vært vanskelig, men ikke ubehagelig, ifølge forfatteren.

– Jeg fikk litt panikk etter at boken var sendt og jeg ikke kunne bytte navn på karakterene. Men det måtte bli sånn. Jeg ville at det skulle være henne, og da måtte jeg også være med, sier Haagensen.

– Jeg har aldri følt at det var ille å være personlig, fordi jeg vet at dette bare er toppen av isfjellet. Det er ufattelig mye om meg selv som jeg aldri ville skrevet om. Jeg er glad at det nå finnes en bok om søsteren min. Jeg vet ikke hvorfor jeg er glad for det, men jeg er det.

Boken har gjort at han har tenkt mer på søsteren den siste tiden.

– Av naturlige årsaker så tenker man mer på ting når man skriver om dem. Etter hvert som jeg skrev, hadde jeg en veldig sterk drøm om Cecilie. Da våknet jeg og gråt. Det kan ha vært et resultat av det.

«Hold pusten og lukk øynene så går det over»

Forfatteren har ikke vært redd for å rive opp i minnene om det som skjedde. Det har han ikke mange av.

– Jeg husker nesten ingenting. Jeg har skrevet mer ut fra en emosjonell hukommelse. Jeg husker at jeg var trist, men jeg husker ingen faktiske ting. Så bare bygger man videre på det man følte den gangen. Nils Øivind i boken blir skremt av reaksjonene han ikke forstår. Så blir han veldig passiv; bare hold pusten og lukk øynene så går det over.

– Det har vært min livsfilosofi lenge, men det begynner å gå opp for meg at det kanskje er litt feil.

Hør Nils-Øivind Haagensen lese et utdrag fra romanen Liten: