Anmeldelse

Knausgård overdøves av Grieg

De strålende poetiske bildene sitter sterkest igjen i minnet etter åpningsforestillingen «Venter» ved Festspillene i Bergen. Det varslede portrettet av en Solveig-figur for vår tid blir imidlertid aldri mer enn vage skisser.

Festspillene i Bergen: Forestillingen "Venter" av Bieito/Knausgård
Foto: thor brodreskift / Festspillene i Bergen

En stor hvit kube dominerer scenen i Grieghallen i åpningen av forestillingen «Venter». Foran kuben står de 16 sangerne i Edvard Grieg Kor, som drar forestillingen i gang med Griegs tonesetting av salmen «Guds sønn har gjort meg fri». Etter salmen rives lerretet som utgjør kubens frontvegg ned innenfra. Det er forestillingens sceniske midtpunkt, sopranen Mari Eriksmoen, som river den ned.

Sopran Mari Eriksmoen i "Venter" Knausgård/Bieito

En hvit stol og et mobilkamera er eneste rekvisitter i forestillingen «Venter»

Foto: Thor Brødreshift / Festspillene i Bergne

Kuben har nå blitt en hvit boks som danner scenerommet. Her beveger den hvitkledte hovedpersonen seg, med en hvit stol og et mobilkamera som eneste rekvisitter. Det hele er innhyllet av Sarah Derendingers sterke videoprojeksjoner.

Vi møter forestillingens moderne Solveig, skapt av forfatter Karl Ove Knausgård og regissør Calixto Bieito, med utgangspunkt i Ibsen og Grieg.

Eystein Sandvik, musikkanmelder

Grieg-aften i moderne tapning

Resten av forestillingen skal vise seg å inneholde langt mindre av Knausgårds nye Solveig-skikkelse enn man kunne forvente ut fra både programtekst og forhåndsomtale. Derimot tar Griegs musikk mye plass, så mye at det hele nærmest ender opp som en Grieg-aften i moderne visuell innpakning.

I forestillingens program, ført i pennen av festivalsjef Anders Beyer, fremgår det at den opprinnelige tanken var at Karl Ove Knausgård skulle skrive libretto til en slags Peer Gynt for vår tid, hvor Solveig er hovedpersonen. Forfatteren kvitterte med å skrive en novelle som ifølge programteksten rommer en hel familiekrønike:

Solveig i helsevesenet

Solveig jobber i helsevesenet, pleier en døende mor, og har en ung datter som viser seg å være gravid. Fra denne novellen har Bieito sakset noen av hovedpersonens digresjoner, minner fra barndommen og betraktinger av naturen. Disse tekstbrokkene binder sammen en rekke utdrag fra Edvard Griegs musikk, først og fremst fra «Peer Gynt», men også flere av korsalmene og et par av Griegs sanger.

Knausgårds novelle er likevel til stede i begynnelsen av forestillingen som hurtig flimrende boksider, som om «Venter» føler et behov for å i det minste vise frem den teksten den likevel ikke hadde plass til.

Det er vanskelig å komme unna at dette er et problem med «Venter»: den skaper et vagt bilde av en «postmoderne» Solveig-figur – ensom, ventende og givende – som i begrenset grad er realisert scenisk i forestillingen.

Eysteiin Sandvik, musikkanmelder

Det er illustrerende at Beyers programtekst fremstår mest av alt som en kommentar til novellen, som i disse dager utgis i bokform.

Grieg overdøver Knausgård

Jeg hadde helt klart ønsket meg mer Knausgård og mindre Grieg. Ofte bryter Griegs storslått romantiske musikk for hardt inn i den poetiske stemningen i Knausgårds tekster. Gravitasjonskraften i Grieg - og dermed Ibsen - er så sterk at Knausgårds tekster ender opp som kommentarer til Ibsens Solveig, snarere enn omvendt.

Sopran i verdensklasse

Sopran Mari Eriksmoen

Sopran Mari Eriksmoen står frem som en sopran i verdensklasse.

Foto: Festspillene i Bergen

Midt i det hele finner vi Mari Eriksmoen, som i Venter står frem som en sopran i verdensklasse. I tillegg til å synge Griegs velkjente melodier fra Peer Gynt, gestalter Eriksmoen Solveig-karakteren fra Knausgårds novelle, til dels mens hun filmer seg selv med mobilkamera. Personregien er enkel og uten store fakter, men ikke desto mindre uttrykkssterk.

Til og med når hun går helt ned i pianissimo er det en vibrerende intensitet i uttrykket hennes som gjør at hele Grieghallen holder pusten. Aldri noen gang har «Solveigs sang» gjort sterkere inntrykk på meg, selv om noe av æren her tilkommer Sarah Derendingers intense videprojeksjoner, hvor Eriksmoens ansikt uttrykker Solveig-karakterens ensomhet, raseri og resignasjon.

Det er likevel den syngende stemmen til Eriksmoen som gjør størst inntrykk i Grieghallen denne kvelden.

Eystein Sandvik, musikkanmelder

Reddes av poetiske øyeblikk

Det er de strålende poetiske øyeblikkene som er denne forestillingens styrke, og som redder den fra å fremstå som en visuelt påkostet ønskekonsert fra Griegs verkliste. Knausgårds tekst gjør sterkt inntrykk, med sin særegne evne til å rykke mottageren ut fra en vanemessig og hverdagslig omgang med omgivelsene. Sarah Derendingers videodesign gir forestillingen en tydelig og intens visuell innpakning, og Edvard Grieg Kor bidrar med vakre fremførelser av Griegs salmer.

På den «postmoderne» Solveig venter vi dog forgjeves.