Den siste teksten i denne forunderlige skattkisten av en bok heter «Med ett tenker jeg på sandkorn i et timeglass» (det handler forresten til en viss grad om koking av egg og luktesansens rolle). Og; da jeg kom dit, slo det meg at i den tittelen finnes noe av kjernen i opplevelsen av de korte prosatekstene der de ligger og dupper mellom essayistikken, et slags novelleformat og litt til. I dette; «med ett tenker jeg på».
Tingenes betydning
Og, det slår meg også; kanskje er det der tekstene blir til også? At Ole Robert Sunde ikke bare er en forfatter med dyp interesse for de helt bokstavelig talt nære tingene, men også en som slipper taket i forventningene og lar tingene styre opplevelsen av dem. Jeg tror det nå.
Vakre, lange setninger
Teksten «Et par lesebriller» åpner slik: «Hvorfor heter det et par briller, som det heter et par sko, ettersom det ikke er to enheter, slik det er to sko i et par, som om det er de to glassene og de to innfatningsstengene, samt de to neseputene som blir et par; mitt par ligger på en bok, kan de ligge på ryggen; aldri den, men alltid de (...)». Og der må jeg stoppe sitatet, ellers blir dette alvorlig langt. Det er fremdeles mange linjer igjen til punktum. Sunde er nemlig ikke punktumets mann. De korteste tekstene har bar ett – helt til slutt. Mens komma og semikolon utfolder seg i en herlig dressur; gjennomtenkt og nøyaktig, på ingen måte fri.
Antikk, sko og musikk
Poenget med sitatet var allikevel først og fremst å vise hvor lett teksten lar seg rive med innover i seg selv – og utover. Som de ekte essays disse tekstene også er; til temaer langt utenfor det skoparet det hele starter og kanskje slutter med. Antikken, for eksempel. Sunde skriver en del om antikken. Og musikken.
Det gir seg selv ...
Underveis tar jeg for gitt at det er Sundes egne opplevelser som formidles, hans egne tankesprang og tilbaketog som utløses av hverandre. At han er sin egen protagonist; uten at jeg assosierer til noen form for bekjennelseslitteratur. Mer slik at Sunde til fullkommenhet behersker kunsten å bevege seg fra det enkle og konkrete til det allmenne, men UTEN nødvendigvis å si noe særlig om hva det allmenne er. Det gir seg selv. Usedvanlig fint, med andre ord.
Kom til å tenke på ...
Og nå er jeg snart tilbake der jeg startet; «med ett tenker jeg på». For, mens jeg leste de første tekstene, mens jeg-personen passerte soveromsterskelen frem og tilbake et utall ganger før han tok til vettet og la seg, var det enda en tanke som tvang seg på; at dette får meg til å tenke på opplevelsen av Sartres «Kvalmen» i den intense følelsen av nærhet til fysiske ting man ikke kan gripe, fatte om – både billedlig og faktisk forstått. Men her, hos Sunde, ligger det på et mikro-plan; en mer enn tyve år gammel opplevelse, som plutselig skjærer igjennom en vannskorpe inne i nøtta et sted. Ikke dårlig, herr Sunde!
