NRK Meny
Normal

Mer uhygge fra Östersjöen

Johan Theorins krimroman "Nattefokk" er en enda mørkere oppfølger til "Skumringstimen". Historien utspiller seg om vinteren på en værhard øy i Östersjöen. Og nettopp uværet skaper en uhyggelig atmosfære. Men denne spenningsromanen har også en åndelig dimensjon.

Johan Theorin
Foto: Nicke Johansson

Les også: Ble beste skandinaviske krimroman

Hør: Studiosamtale om Nattefokk - (Bok i P2 01.04.2009)

En ung mann fra Åland sa en gang til meg at det aller fineste med å bo og leve akkurat der var høst- og vinterstormene. Det han likte så godt var den rå og totale maktutøvelsen som vinden og havet setter i gang før vinterkulda, stillheten og isen tar over. Jeg kom til å tenke på denne ålendingen da jeg leste Johan Theorins andre bok fra øya på motsatt side av Östersjöen, i retning sør-vest mot Öland.

Værhardt landskap

"Nattefokk"

Johan Theorins krimroman 'Nattefokk' er oversatt av Kari Bolstad.

Foto: Gyldendal

Boken ”Nattefokk” inneholder mye av det den unge mannen også snakket om, nemlig den svære himmelen, det vindfeide landskapet, havisen, og altså de ugjennomtrengelige stormene.

I Ölands tilfelle gjør voldsomme snøfall øya ufremkommelig på få timer. Øysamfunn som de i Östersjöen er uten unntak uløselig knyttet til sjøen, skipsfart og handel, velstand for noen, slit for mange og en stoisk avhengighet av været.

Historien kulminerer i et slikt enormt fokk i vår egen tid. Den starter med et annet som fant sted vinteren 1846, mens fyrbyggerne var i gang med å reise de to tvillingfyrene på Åludden. De uferdige byggene ble spart, men frakteskuta "Christian Ludwig" av Hamburg forliste.

I land drev druknede sjøfolk og enorme mengder tømmer. Det var nok trevirke til å bygge den store gårdsbygningen på Åludden, som lenge skulle huse fyrvokterne og deres familier. Men var det lurt å bygge bolighus av tømmer som druknende sjøfolk hadde klamret seg fast til – for ikke å si, flytte inn der i vår tid?

Et åndelig innslag


Allerede nå er vi ferd med å røpe at i denne romanen er de levende ikke alene om å rå grunnen. Det er da også i takt med tiden. Pussig nok, vil mange mene at en av årets beste kriminalromaner til påske har et visst åndelig innslag – eller kanskje vi rett og slett skal ta bladet fra munnen og snakke om gjengangernes rolle. Særlig ved juletider har de en hang til å komme tilbake, sier sagnet, til gården på Åludden.


Gerlof Davidsson kjenner vi fra Theorins første bok, ”Skumringstimen”. Den gamle sjøkaptein og "self made man" i fraktrederbransjen tar de dødes gjøren og laden med ro. Han er ikke opptatt av om han tror på det eller ikke, han vet bare hva han selv har sett og opplevd og hva folk har fortalt. Hans talent, nå som han ettertrykkelig er pensjonist, ligger uansett i logisk tenkning og en ubendig nysgjerrighet, som kan bli direkte pinlig for hans brordatter, den nyslåtte lokalpolitikonstabelen Tilda.

Uansett er det Gerlof som endelig slår fast at det er snakk om mord og ingen drukningsulykke når Katrine Westin blir funnet død i sjøen. Den unge kvinnen hadde sammen med familien kjøpt gården på Åludden for å pusse den opp og bo der.

Inngående kjennskap til miljøet


Det er mange elementer som bidrar til å gjøre denne romanen til en flott opplevelse. Det har med inngående kjennskap til og innsikt i et tett, lite miljø å gjøre - både det som var og det som er der i dag. Respekten for det harde livet folk har levd på og nær havet opplyser hele fortellingen.

På merkelig vis makter Theorin å bringe sagnene og de dødes nærvær inn i romanteksten uten at det blir påfallende "new agersk" eller noe annet slitsomt. Og når fokket endelig kommer over ølendingene, skyter handlingen fart for alvor. Hva som er mest spennende av det som skjer ute i snøfokket eller det som skjer i de dødes eget rom, er jeg ikke helt sikker på.