NRK Meny
Normal

Det vi ikke vet

Madeleine Thien er født og oppvokst i Canada, men har familierøtter i Malaysia og Kina. Dette har nok gitt idéen til debutromanen. Den byr på mange sterke historier - kanskje litt for mange?

Madeleine Thien: Det vi ikke vet. Gyldendal 2008

Madeleine Thien er født i Vancouver i Canada i 1974. Hun har tidligere utgitt en novellesamling, og jobber som journalist og anmelder for flere kanadiske publikasjoner.

Foto: Gyldendal

"Det vi ikke vet" er en kjærlighetsroman med handling både fra Malaysia, Canada og Nederland. Men det er også en fortelling om krig, om savn, og om hvordan man kan leve videre med uopprettelig sorg. Det er ikke sant at tiden leger alle sår:

Sorg

"Sorg er den tiden da man stiller alle spørsmålene. Hvis man ikke finner en måte å få svar på dem på, kommer man ikke til å leve videre. Man kommer ikke til å tenke på å få barn. Kanskje er det en evolusjonsmessig nødvendighet for å finne en måte å akseptere døden på, din eller andres. Vi glemmer at det er en mulighet. Folk dør, og vi blir overrasket. Det synes alltid så usannsynlig. Det er et bedrag. (...) Det er som det du sa om perspektiv. På avstand kan jeg akseptere alt. Jeg kan se tingene som gjentar seg, mønstrene og så videre. Jeg aksepterer at universet er tretten milliarder år gammelt. Men på nært hold, akkurat her, er stedet man føler smerte, sorg. Akkurat her er det ting jeg aldri kan forsone meg med." (s. 91)

Madeleine Thien "Det vi ikke vet"

Madeleine Thien: Det vi ikke vet. Oversatt av Anita Reisvold. Gyldendal 2008.

Kulturelt mangfold

På mange måter går "Det vi ikke vet" inn i en trend. Å beskrive menneskelige forflytninger, reiser til Vesten fra Asia eller Afrika - enten som følge av krig og forfølgelse eller for å følge drømmen om et bedre liv - er noe mange yngre forfattere driver med for tiden. Ikke minst forfattere som har en flerkulturell bakgrunn selv. Kiran Desai fikk nylig Man Booker-prisen for "Tapets barn", en roman som blant annet beskriver reiser fra India til USA og England, reiser som er ment som klassereiser, men som ofte ender i katastrofe. Monica Ali, Zadie Smith og nigerianske Helen Oyeyemi er alle unge forfattere som diskuterer kulturforskjeller og utfordringene ved å leve delt mellom to verdener som er svært forskjellige, geografisk, økonomisk, kuturelt.

Savn

Hos Madeleine Thien er savnet et omdreiningspunkt. Savnet etter mennesker man har måttet forlate, savnet etter hjembyen, som også er forandret og herjet av krig. Det er en hel verden som faller i grus for to tiåringer på Borneo på 1940-tallet.

Boken åpner imidlertid med en lykkelig scene. Vi er i Vancouver, Canada, og ser inn i drømmene til det unge paret Ansel og Gail. Men det går ikke mange sidene før vi skjønner at Gail er død, plutselig og uventet, i en alder av 39 år. Så rulles historien tilbake. Gjennom ni lange kapitler beveger vi oss tilbake til Nord-Borneo under andre verdenskrig, til Jakarta på 1960-tallet, til Nederland på 1990-tallet, og tilbake til Vancouver. Vi får historien om oppveksten til Gails far, Matthew, som opplevde at japanerne jaget engelskmennene ut under 2. verdenskrig, men som selv måtte kapitulere til slutt.

Denne delen av boken er best. Fortellingen om Mathew og venninnen Ani, to sultne barn i en verden der vold og utrygghet er blitt hverdagen. Det er en stor ømhet i teksten, som skildrer redsel, sult og håpløshet, men som også maner frem en vilje til å overleve. Fortellingen er rik på bilder som blir stående.

For kompakt

De øvrige historiene blir for meg mer utydelige, selv om forfatteren legger dem frem som like viktige. Det er noe av problemet med denne boken: Madeleine Thien har så mange historier hun vil fortelle, hun vil knytte sammen livene til så mange mennesker. Men ved å gjøre alle historiene like viktige (sorg, savn, og nødvendigheten av å ta eksistensielle valg går igjen) blir ingen av historiene virkelig viktige.

Madeleine Thien er dessuten litt påtrengende i sin meningsfylde. Det ligger mye villet filosofering i de fleste samtaler.

Kritikeren Eva Johansson, som har anmeldt den svenske oversettelsen i "Svenska Dagbladet" skriver at "Här ges ingen plats för läsarens egna tankar och slutsatser, alle frågor besvaras och alla svar är lika enformigt eftertänksamma och kvasifilosofiska". Jeg er tilbøyelig til å være enig i den analysen.

"Det vi ikke vet" er oversatt til norsk av Anita Reisvold.