NRK Meny
Normal

– Lev skamløst

Forfatter Olav Løkken Reisop oppfordrer alle skrivende til å leve skamløst. I høst debuterer han med boken «Pastisj».

Berlins natthorisont. Bildet viser bydelen Mitte.

Forfatterdebutant Olav Løkken Reisop reiser til Berlin for å føre en vill og hemningsløs tilværelse, og la seg fylle av fortvilelse fordi han ikke kommer noen vei med bok nummer to.

Foto: Wikimedia Commons

Forfatter Olav Løkken Reisop

Forfatter Olav Løkken Reisop.

Bokhonoraret fra debutboken Pastisj skal finansiere et halvt års opphold i Berlin.

– Sammen med en studiekamerat har jeg leid en loftsleilighet i utkanten av Kreuzberg; så nå gjelder det å etterleve alle kunstnerkonvensjoner, blant annet agere sultende i en europeisk storby, føre en vill og hemningsløs tilværelse, la meg fylle av fortvilelse fordi jeg ikke kommer noen vei med bok nummer to. Alternativt skal jeg skrive ferdig masteroppgaven i allmenn litteraturvitenskap, vel å merke i Berlin, men like fullt føre et relativt anstendig liv, forteller Olav Løkken Reisop til NRK.no.

Ung mann trenger seg på

Pastisj er en samling tekster, de fleste med en lengde på tyve-tretti sider, med mer eller mindre øyensynlige forbindelser til hverandre. På ulike plan tar tekstene for seg en rekke problemer knyttet til det å ta ordet, få seg en røst, si noe dypt originalt og urovekkende, tre inn i et felleskap, leve autentisk og bli hel ved, forteller han.

Disse tekstene får imidlertid ikke lov å være i fred, men får stadig besøk av en inisterende, ung mann.

– En ung mann, altfor lik meg selv, forsøker stadig å snike seg inn i tekstene, noen ganger subtilt, famlende og forsiktig, andre ganger på en vulgær og overgripende måte. Likevel lykkes det meg stort sett å holde denne snarlike skikkelsen på avstand. Isteden lar jeg tekstene befolkes av mennesker som har noe «på hjertet», som higer etter rampelyset, personer som forvalter sin offentlige posisjon med stor selvfølgelighet.

Løkken Reisop begynte å skrive på grunn av «et ønske om å avkle andre forfattere og samtidig latterliggjøre mine egne ambisjoner», sier han.

– Jeg har alltid følt en slags blanding av avsky og beundring for hvordan enkelte forfattere får lesere til å lytte til sine sublimt kritiske stemmer og til å vugge i takt til sine staggende ord; for ja, jeg skulle så gjerne vært i den posisjonen selv, blitt speilet i lesernes blikk, blitt hyllet og beundret, omtalt i aviser, på nettsider, vært på alles lepper, kort og godt blitt lyttet til.

Kvistværelse med smal seng

Gustave Flaubert

Gustave Flaubert.

Foto: Wikimedia Commons

Realiteten har imidlertid måttet vike, i alle fall midlertidig, for drømmen om tøylesløs berømmelse.

– Underveis, etterhvert som forestillingen om en mytisk kunstnertilværelse har måttet vike til fordel for noe langt mer realistisk, har ønsket om å vikle seg inn i «et rituelt selvopptatt fellesskap» forsvunnet, opphørt, og jeg har isteden innrettet meg på å leve et intenst og autentisk ulykkelig liv, på å dyrke en annen tilværelse, diametralt forskjellig fra min første innskytelse om suksess og anerkjennelse.

– Nå er det andre idealer som gjelder, en ny virkelighet basert på nye, ukrenkelige prinsipper: På et sparsomt innredet kvistværelse, med lav takhøyde, med kun en stol, et bord, en smal seng og hundrevis av bøker til rådighet, skal jeg leve skamløst, forsyne meg av den tradisjonelle litteraturen, vri og vrenge den til det ugjenkjennelige og gjengi disse fragmentene som mine egne, forteller han.

Joyce, Borges og Flaubert

Forfatteren J. L. Borges

Forfatteren J. L. Borges.

Foto: Wikimedia Commons

Antakelsesprosessen var lang og møysommelig.

– Det hele begynte med en forsiktig anmodning fra redaktøren om å få «lese noe mer» jeg hadde skrevet etter at en annen Flamme-forfatter, Ole-Petter Arneberg, hadde tipset ham om en tekst jeg hadde hatt på trykk i litteraturtidsskriftet bøygen. Et endelig svar kom vel heller aldri, men da jeg ble forespeilet «en uforpliktende samtale», forstod jeg at noe var i emning, at noe var i ferd med å ta form: en dag skulle jeg kalle meg forfatter, uten å virke ironisk distansert, og forfekte en hjerteskjærende inderlighet, fullstendig fri for tillærte affekter.

Favorittforfatterne er James Joyce, Jorge Luis Borges, J. M. Coetzee, Gustave Flaubert og Hermann Broch.

– Et traust og kjedelig svar kanskje, men like fullt oppriktig. Det er disse som har gitt meg mine mest begeistrede øyeblikk som leser, mener han.

Poetiske ødemarksskildringer

Mens Løkken Reisop arbeidet med Pastisj, leste han boken Reason, Faith and Revolution – reflections on the God debate av Terry Eagleton, som han opplevde som en herlig avsløring av Richard Dawkins og Christopher Hitchens «mildt sagt spekulative retorikk».

Emile Hirsch i "Into the wild".

Emile Hirsch i filmatiseringen av 'Into the wild', bygget på dokumentarboken med samme navn, som handler om Chris McCandless gir opp en trygg tilværelse i en velholden familie for å leve som omstreifer i ødemarken.

Foto: Francois Duhamel

De riktig store leseopplevelsene må han midlertid litt lenger tilbake i tid for å minnes.

– I vinter kom jeg over Wayne Westerbergs relativt ukjente trilogi om Alexander Supertramp (også kjent som Christopher McCandless fra dokumentarboken Into the Wild, som også er filmatisert, journ.anm.) som inneholder noen av de mest poetiske og politiske ødemarksskildringene jeg noensinne har lest.

– Hvilken forventninger har du til det å debutere litterært?

– Kort og godt å bli desillusjonert, være nær å gi opp «troen på litteraturen», men likevel fortsette å skrive.

– Hva skal du finne på nå?

– Lage risotto med steinsopp og asparges, åpne en flaske Montrachet, spasere en tur i Hasenheide Volkspark, drikke cognac, og se en episode av In Treatment.

– Lev skamløst

Hans tips til andre skrivende skal, på tross av sin lengde, få komme til sin rett uavkortet:

– Man må ikke tro at det man noterer har den aller minste verdi eller at det skal frembringe den eksistensberettigelse man måtte hevde å mangle. Man bør også innse hvor forskjellig livssituasjonen ville vært om man ikke hadde suget seg full på litteratur, men heller så verden med sine egne, friske øyne, med den uetablertes blikk, og tillot seg selv å bekjempe litteraturens herredømme over livet.

Forfatteren James Joyce

Forfatteren James Joyce.

Foto: FRAN CAFFREY / AFP

– Om man likevel velger å tviholde på sin higen etter å hamre løs på tastaturet – for å skape stor kunst, uttrykke sin egen personlighet, organisere minner, besverge sin egen umodenhet gjennom endeløse skriftemål, kurere sine dypeste komplekser, legge kontakten med andre mennesker død, avsky det inderlige, være skapende, slåss for sin ånd og sin utvikling, nære håpet og bekjempe fordommer og prinsipper – så bør man kanskje se seg rundt, se alle de andre som sitter rundt omkring på kafeer, biblioteker og lesesaler og noterer med maniske håndbevegelser: Studer deres febrilske ansiktstrekk, søk tilflukt i deres fortapelse, legg merke til besettelsen som preger deres vesen. Deretter bør man spørre seg selv: «Er det dette jeg vil bli en del av?» Er svaret «Ja», er det bare én ting å gjøre: Flytt inn på et sparsomt innredet kvistværelse, fortrinnsvis med lav takhøyde, med kun en stol, et bord, en smal seng og hundrevis av bøker til rådighet; stjel, utnytt den tradisjonelle litteraturen, vri og vreng dens språk og innhold, helst til det ugjenkjennelige, men viktigst av alt: lev skamløst, oppfordrer Olav Løkken Reisop.