– Erlend Loe må tåle pepper

I Bokprogrammet i går sa Erlend Loe at han mener kritikerne ikke alltid er klar over hva negative omtaler betyr for de menneskene som faktisk har skrevet et helt åndsverk.

– Det er en ganske syk virksomhet at noen lever av å kommentere andres åndsarbeid – som mange har brukt årevis på, og som er veldig tett knyttet til den personligheten, mulighetene og evnene du har. Det er en utrolig sår ting, sa Loe i Bokprogrammet.

Litteraturanmelder i Dagbladet, Cathrine Krøger, ser på sin bransje som en yrkesgruppe som også er utsatt for andres meninger.

– Siden Loe nå kaller kritikk en syk virksomhet, så må det være fordi vi er masochister. Det er få yrkesgrupper som er så utskjelt som nettopp kritikere, omtrent på linje med parkeringsvakter vil jeg tro, sier Cathrine Krøger.

Krøger mener det ofte er de mest kjente forfatterne som reagerer mest på dårlig omtale.

– Min erfaring er at de mest feterte og kjente forfatterne, takler negativ kritikk aller dårligst. Men i alle andre bransjer må en jo tåle pepper om en ikke gjør det bra nok, sier Cathrine Krøger.

– Må skje på verkets premisser

– Jeg syns ikke kritikere skal være omtenksomme, men de skal være klar over at det å kritisere andres åndsverk alltid vil være en mye enklere og mindre farlig jobb enn å skape selve åndsverket. Hvis det skal være noe vits i denne virksomheten, burde kritikerne konsekvent være like skarpe, eller aller helst skarpere, enn åndsverkenes opphavspersoner. Det er det ikke alle kritikere som er, sier Erlend Loe.

– Hva konkret synes du bokanmeldere gjør feil?

– Det blir feil å snakke om kritikere på generelt grunnlag – mange er gode og godt klar over de etiske problemene, men noen er for skjødesløse og for forelsket i sin egen stemme og fortreffelighet. De største problemene oppstår når kritikeren ikke klarer, eller ønsker, å møte verket på verkets premisser, og isteden tillegger det intensjoner og egenskaper det ikke har, svarer Loe.

– Noen må si i fra

Krøger synes at Loes uttalelser ikke henger helt på greip når han sier at en forfatter kan skrive dårligere og dårligere, samtidig som redaktøren ofte ikke sier i fra om dette. Det må jo være noen som kan gi leserne et hint om at dette er ikke bra nok, mener hun.

– Det må jo være kritikere – som ved siden av bibliotekarene – er de eneste uten kommersielle interesser i et gjennomkommersialisert boksystem. Og der nettopp bestselgere som Loe tar mer og mer plass, og forskyver nykommere og mer ukjente forfattere.

Krøger forstår at det må være vondt å få dårlig kritikk.

– Jeg tilhører dem som kan skru til kritikken, og være nokså hensynsløs overfor forfattere. Mot en av Loes siste bøker for eksempel. Det er en del av jobben. Jeg skriver for leserne, i en avis der også selve kritikken skal være litt tøff å lese. Om vi hele tiden skulle tatt hensyn til forfatternes sjeleliv, ville kritikken blitt lunken og kjedelig, og stått i fare for å forsvinne fordi ingen avislesere gidder lese dem. Mange forfattere sier dessuten at de heller vil ha en real slakt enn en lunken anmeldelse, sier hun.

Mot debutanter derimot, burde en alltid være varsom, mener Krøger.

– Det er vanskelig å få en bok utgitt, og da skal de slippe og møtes med en knockout. Mens en dreven forfatter som Loe, får tåle en støyt. Han er jo dessuten en kraftkar, sier Cathrine Krøger.

– Forventningene kommer i veien

– Men de (kritikerne) må strebe etter å møte verket så uhildet som mulig. Dette er vanskelig, fordi når en forfatter har utgitt noe tidligere, vil det nye leses opp mot dette, og gamle antipatier vil lett kunne bli bekreftet, sier Loe.

Han mener at et annet problem er at straks man som leser vet noe om en bok, har man allerede dannet seg bilder av hvordan den kommer til å være

– Så når man deretter leser den, leter man etter bekreftelser på at den skal være slik man har sett for seg. Hvis den er annerledes, er man straks inne i et slags skuffet landskap. Jeg anmelder noen ganger film, og forsøker i stor grad å ikke la mine forventninger komme i veien for opplevelsen. Dette tror jeg er avgjørende for at man skal klare å være så balansert som oppgaven krever, sier Erlend Loe.

– Langt mellom slakt

Henrik Keyser Pedersen, i Arbeidsutvalget seksjon litteratur i Norsk kritikerlag, mener Erlend Loes uttalelser om bokanmeldere ikke kan tas helt for god fisk. Det er langt mellom at nye bøker "sages ned" av anmelderen, slik Loe påstår, mener han.

– Erlend Loe fortjenter nok ikke terningkast sju for disse muntlige spissformuleringene, som jeg nesten ikke kan ta helt alvorlig. Mener han virkelig at det er en "syk virksomhet at noen lever av å kommentere andres åndsarbeid"? Bortsett fra at norske kritikere honoreres stadig dårligere, og derfor ytterst sjeldent kan leve av den aktiviteten alene, er utsagnet jo også helt galt i forhold til hva intellektuelt arbeid handler om i år 2013, sier Henrik Keyser Pedersen.

– Skal man først snakke generelt om det norske anmelderkorpset for litteratur er det snarere tendensen til overdreven velvillighet som slår meg. Det er langt mellom at nye bøker "sages ned" slik Loe påstår.

– At negativ kritikk kan være langt mer lammende og sårende for en forfattere enn det vi vanligvis liker å snakke om, har Loe sikkert helt rett i, men dette har etter min mening med selve litteraturkritikkens vesen å gjøre. Offentlig anerkjennelse av et åndsverk er ikke en menneskerett. Norske kritikere holder etter min mening et høyt nivå og er på ingen måte mer "selvforelskede" enn våre utenlandske kolleger.

– Selvfølgelig møter man et nytt verk av for eksempel Erlend Loe med visse forventninger. Fordomsfri betyr ofte kunnskapsløs. Det er selve hermeneutikkens problem, noe en god kritiker alltid vil være seg bevisst. Kun naive elever fra videregående skole tror at de kan unnslippe fordommer, sier han.

– En del av gamet

Forfatter Tom Egeland er opptatt av om anmelderne virkelig forstår boken de omtaler.

– Det er klart at det gjør vondt å bli slaktet, på samme måte som man blir glad av å få god kritikk. Det finnes to typer negative anmeldelser: Den ene der forfatteren føler at anmelderen ikke har forstått boken i det hele tatt, den andre der forfatteren tenker at ”Det der var et godt poeng”. Den siste kritikken er den du tar til deg og lærer av.

– Ingen liker å få dårlig kritikk, verken forfattere, musikere eller skuespillere. Det ligger i menneskets natur. Men samtidig er det en del av gamet. Det må vi forfattere leve med.

– Som forfatter har jeg ulik erfaring med anmeldelser. Jeg har fått både positive og negative anmeldelser. Noen av de negative har jeg lært av. Andre anmeldelser har båret preg av at anmelderen ikke har skjønt boken min og derfor heller ikke likt den. Noen ganger føles det som om en jazzanmelder anmelder en pop-plate – og kritiserer den for ikke å være jazz.

– Men det er nesten en umulig øvelse å gå inn i dette temaet uten å fremstå som forurettet, snurt og sutrete. En anmelder har per definisjon en rolle som det er vanskelig å angripe, sier Tom Egeland.