Merethe Lindstrøm: Barnejegeren
Roman
Aschehoug forlag 2005
Av Marta Norheim
Å miste eit barn
Tenk deg at du ser ei ung, narkoman jente på gata i Oslo, som tiggar pengar med eit pappkrus framfor seg.Tenk deg at du oppdagar det er di eiga dotter.
Akkurat så dramatisk er romanen ”Barnejegeren” av Merethe Lindstrøm. Akkurat dette opplever Ida, som attpåtil er barnepsykolog og har kvardagen fylt med barn som ikkje greier seg så godt her i livet. Ida opplever dermed hjelpeapparatet frå begge sider, utan at det hjelper noko særleg. Og i tiltakande grad verkar jobben temmeleg meiningslaus og støtta dottera får utilstrekkeleg.
"Det er ingenting i det språket jeg har lært som kan brukes" innser Ida når ho skal prøve å kome dottera, Silje, i møte.
Språk-kritikk
"Barnejegeren" kan lesast som ein kritikk av hjelpeapparatet, men den går lenger enn som så. Det er ikkje berre fagspråket som kjem til kort i forsøket på å møte barna som fell utanfor. Også det språket vi bruker til dagleg kjem til kort i mellommenneskeleg forhold, ikkje minst når det vert vanskeleg.
For Ida oppstår det eit sprik mellom språket og det uhyrlege som skjer med dottera, og dette spriket er fatalt både i de personlege og i jobben, som jo står og fell på at det finst eit språk å uttrykke smerte i, og at det å formulere problema i ord utgjer ein del av lækjingsprosessen.
Veikskap
Dette spriket blir også, om ikkje fatalt, så i alle fall ein veikskap ved romanen. For Ida koplar seg vekk frå kjenlser og vekk frå trua på at ord kan klargjere. Ho blir ein tafatt skugge og det går jo an å forstå, men det smittar over på historia ho fortel som også vert tafatt og misser temperatur i takt med forteljaren. Eg tek meg i å sakne ein instans utanfor Ida, som kan vege opp for dette fråkopla og tempererte.
Når det er sagt, er det to ting som står igjen etter å ha lese "Barnejegeren". Det eine er - paradoksalt kanskje- språket. For på setningsnivå er det få som er betre enn Linstrøm til å fange inn små detaljar og store kjensler med dei heilt presise orda. Det er ein fryd, men i den store komposisjonen som ein roman er, blir det for monotont, for innestengt.
Det andre er knytt til det store spørsmålet i Idas liv, nemleg kvifor det gjekk som det gjekk med dottera Silje.
"…mangelen på andre behov, andre muligheter, åpninger, var det jeg syntes var mest skremmende. (…) Det provoserende, tenkte jeg, ved å ville begrense livet, alt, på den måten. Det var lettere å tenke at hun ikke hadde hatt et valg, at det aldri hadde lignet et valg, at det var med som en ulykke, en langsom måte å snuble på."
Pessimistisk
Ida søker grunnar til at det blei som det blei, og allerhelst vil ho finne ei forklaring av typen "derfor måtte det gå slik". Men ho finn inga slik forklaring, og Silje sjøl uttrykker at livet har lite å by på. Ein dyster dag mobbar ho mora for å prøve å berge barn utan å ha noko å berge dei til. Ida synst dette er ille, men har lite å slå i bordet med sjøl. Dermed blir dette ei svært pessimistisk bok som krinsar rundt den store meiningsløysa som det knapt finst vegar ut av, anna enn kanskje i sjeldne og heldige høve gjennom kjærleiken.
Boktilsynet, NRK P2, onsdag 23.11. klokken 17.03
Reprise lørdag klokken 07.40.