Amin Maalouf
Baldassares rundreise
Pax 2001
Oversatt av Bente Christensen.
Jeg har nylig hatt en leseropplevelse som – jeg hadde nær sagt; for én gangs skyld – varte en stund. Den libanesisk-franske forfatteren Amin Maaloufs siste roman er på 380 sider er av den sorten man ikke er i stand til å sluke i en eneste jafs, men som man bærer med seg, som et fristed, i dagevis.
Verdens undergang
Hovedpersonen i "Baldassares rundreise" er Baldassare Embriaco, en lærd og gudfryktig antikvar med virksomhet i Det nære Østen. Tiden er snart Dyrets år, året 1666, og det går vanvittige rykter både i muslimske, jødiske og kristne kretser. Folk støtter seg til tallmagi og annen overtro i skrekken eller forventningen om at verdens undergang nå er nært forestående. Flere lærde er på jakt etter en bok som angivelig skal oppgi Guds hemmelige, hundrede navn. Det navnet som, hvis uttalt, vil kunne avverge enhver fare, selv Dommedag.
På jakt etter boka
Også Baldassare Embriaco er besatt av ønsket om å finne denne boka, og det fører ham på en vidstrakt reise langs Middelhavet. Til byer som Konstantinopel og Smyrna, til Afrika-kysten og over til Genova – før ferden går nordover og han må flykte fra et London i flammer. Under denne reisen, hvor han opplever de herligste gleder og de dypeste ydmykelser, finner han boka han søker etter, og det skjer merkelige ting med ham.
Er boka forbannet? Velsignet? Forhekset?
Spennende og troverdig
Baldassare har lovet seg selv å skrive ned alle sine planer, sine lyster, sin engstelse, sine inntrykk av byer og mennesker, og noen smuler av humor og visdom, og han gjør det i fire hefter, på et hemmelig språk.
For meg, leseren, dannet disse heftene en eventyrbok, med yrende mangfold, spenning og troverdighet. Og med noen nydelige setninger, som i oversetteren Bente Christensens tolkning lyder for eksempel slik:
"Det er kanskje slik at hjertet ofte nærer seg av sitt begjær, og at det blir tomt når begjæret tilfredsstilles."
Eller slik:
"Elskerinnen er en blomstereng, og mannens fingre og lepper er en bisverm."
Nøste Kendzior
Kulturnytt, NRK P2, 17. april 2001