Reaksjon fra professor Andrew Thorpe, Associate Dean of Research and Knowledge Transfer:
I have never really heard the case put in those terms re the British Labour party’s view of immigration. In any case, Labour has never been ‘pro massive immigration’ as such.
Best wishes
Andrew Thorpe
Det konservative og kritiske nettstedet Document.no omtalte i 2009 det som kan være grunnlaget for at denne påstanden har vært mye diskutert på nett.
Reaksjon fra førsteamanuensis Atle Wold, Inst for litteratur, områdestudier og europeiske språk, Universitetet i Oslo, redaktør for tidskrift om engelsk politikk og samfunnsliv:
Jeg vil vel tro at man kanskje først og fremst tenker på New Labours tretten år i regjeringsposisjon her (i forhold til tidsavgrensning), for myten har ihvertfall to store problemer i forhold til tiden før (sikkert ikke sant for New Labour heller, men uansett):
1. Det konservative partiet har jo dominert i regjeringsposisjon i etterkrigstiden, også da den store innvandringen fra kolonier og tidligere kolonier fant sted på 50-tallet og utover (selv om det var Clement Attlees Labour-regjering 1945-51 som først søkte å få inn arbeidskraft utenfra)
2. Innvandringen var i all hovedsak fra imperiet/tidligere kolonier, og mange kunne fritt komme pga den heller vage britiske forståelsen av statsborgerskap (før 1948 var i prinsippet alle monarkens undersåtter britiske borger, og før 1948 var det rundt regnet 800 millioner av dem...). Så det var vel mer snakk om en gradvis innstramming, enn bevisst rekruttering (hvis vi ser bortifra Attlees ønske om å få inn sårt tiltrengt arbeidskraft).
Dessuten vet jeg ikke om det er noen klar tendens over tid til at innvandrergrupper (også fra den tredje verden) nødvendigvis stemmer Labour.
Reaksjon fra post doktor Øyvind Bratberg ved Institutt for Statsvitenskap, ved Universitetet i Oslo:
Fra det utgangspunktet handler vel mye av dagens beskyldninger om utviklingen under Labours tid i regjering fra 1997 til 2010. Beskyldningene du nevner er i alle fall velkjente, og avskygninger er også synlige i norsk debatt, f.eks. i et innlegg Ole Jørgen Anfindsen fikk på trykk i Stavanger Aftenblad på sensommeren (og som også fikk motsvar).
Som det også fremgår av det innlegget, økte innvandringen under Labour betydelig, men det er riktigere å si at det var migrasjon mer generelt som økte, altså både inn- og utvandring. For øvrig har fri flyt av arbeidskraft innenfor EU27 hatt veldig betydning, ikke minst fordi Storbritannia innførte dette uten overgangsordninger ved utvidelsen i 2004. Ideologisk passer det inn i New Labours nokså kompromissløse forståelse av globalisering, hvor fri bevegelse av arbeidskraft er en naturlig bestanddel.
Om innvandrere og stemmegivning er det også viktig å ha nyansene på plass. Minoriteter stemmer i særlig grad mot venstre, i Storbritannia som i mange andre vestlige land. Det er ikke mange systematiske britiske studier av dette, men en 2005-analyse viser følgende:
Som denne analysen viser, skårer Labour særlig høyt hos de med karibisk eller afrikansk opphav. Disse er imidlertid samme grupper som systematisk ligger lavest på økonomiske indikatorer, slik at etnisitet som hovedforklaring på at man stemmer mot venstre er villedende. I tillegg er disse gruppene preget av svært lavt velgerfremmøte, slik at gjennomslagskraften ikke er veldig stor.
Ved samme valg (2005) var beregnet fremmøte som følger:
White (62%), Indians (67%), Pakistani (70%), Bangladeshis (76%), Black Africans (54%), Caribbeans (61%), mixed (40%), other minorities (46%).
Samspillet mellom etnisitet og klasse er et poeng som er viktig å merke
seg. Annen og tredjegenerasjon med opphav india/pakistan/bangladesh
skårer høyrere på sosioøkonomiske indikatorer og velger etter hvert i
større grad konservativt.
I tillegg er statsborgerskap en forutsetning for stemmegivning, i Storbritannia som annetsteds. Kriteriene for statsborgerskap er strenge, og innvandringen under Labour siste femten år har lite betydning for valgresultatene - rett og slett fordi de som har kommet ikke har hatt stemmerett. Et siste poeng er for øvrig at etniske minoriteter sjelden er en avgjørende faktor ved valg. Hadde det handlet om enkel mobilisering for sentrum/venstre, burde også byer som Oslo og Drammen her hjemme sett annerledes ut politisk.
