Av Karen Frøsland Nystøyl
Nasjonalballettens første urpremiere på Hovedscenen i Operaen er signert den norske koreografen Jo Strømgren. Ballettsjef Espen Giljane ønsket seg episk dans, dans som ligger tett opp til det teatrale uttrykket. Derfor valgte de Strømgren. Og Strømgren valgte Vivaldi.
Fri for snøkrystaller
Hvilke forventninger bør man ha når Vivaldis kjente fiolinkonserter De fire årstider settes opp ikledd samtidsdansens uttrykk? Høstblad, virvlende snøkrystaller, spirende knopper? Det får du ikke i Operaen. Det du får, er en veksling mellom rene koreografiske duetter og absurd humor.
Strømgren forsøker å gi oss et blikk på verden gjennom denne forestillingen, slik han gjør med sine teaterforestillinger. Det er en vanskelig balansegang. Årstidene er blitt en fortellende ballett. Men gode dansere er ikke nødvendigvis gode skuespillere. Det begrenser det episke rommet – men det skal sies at Strømgren ikke er den verste koreografiske balansekunstneren.
Rent
Gjennom hele forestillingen følger vi danserne Christine Thomassen og François Regis-Rousseau. De er kledd i hvitt foran et sceneteppe kledd med kalenderblad, og de danser årstidenes stemning før de tar publikum med inn i en vårdag, en sommerdag, en høstdag og en vinterdag. I en ren, stram og likevel uttrykksfull koreografi fungerer paret på mange måter som bærende element i forestillingen, og som en nødvendig kontrast til scenariene som danses ut i de ulike årstidene. Thomassen og Regis-Rousseau danser vart og vakkert.
Barokk
Som den barokke kunstformen er rik på kontraster, overdådighet og voldsomme virkemidler, er også Strømgrens forestilling det. Her er mange karakterer, mange rekvisitter og et rikt scenerom. Kontrasten mellom musikk og scenografi er slående. I Våren er danserne arbeidere på en ammunisjonsfabrikk. Raketter seiler over scenen og produseres i hopetall. I tillegg springer en skadet matador, en slakter, en gjestearbeider og to hunder over scenen – disse går igjen i alle årstidene.
Når det kjente temaet fra Våren kommer, er danserne iført grønne arbeidsklær og gule øreklokker, og de danser med våpen i hendene. Absurd, rart, samtidig fint koreografert. På scenen sitter også gjestearbeideren, nå med hette over hodet som en annen krigsfange. Arbeiderne stiller seg rundt ham, de blir tatt bilde av, og parallellen til Abu Graib-fengselet og amerikanske soldater i Irak er svært nærliggende.
Karikatur
Slik går årstidene sin gang. Sommeren en het, vulgærerotisk femtitallsdag, høsten i et fengsel, vinteren i et overdådig selskap. Menneskene blir små i Gilles Bergers scenografi: De ligger i alt for store fluktstoler, de passer ikke helt inn.
Til tider er uttrykket svært vulgært og karikert, særlig i første del. Her er det også tydeligst at Nasjonalballettens dansere ikke er skuespillere, og derfor tvinges en karikert løsning frem: Overspill og store reaksjoner. Til tider virker det som en tegnefilm med Vivaldis filmmusikk. Men andre del av forestillingen er med på å sette det i perspektiv, og Strømgrens ønske om å si noe om den vestlige verden blir tydeligere og får mening.
Høydepunktet er Vinteren og det overdådige selskapet der stivpyntede dansere fråtser uten tanke for andre enn seg selv. Når en stor gris fyller nesten hele scenen, albuer de seg grotesk frem for å die. Og Strømgren får sagt noe om egoisme, overdådighet og grufullhet. Høst og Vinter er på mange måter med på å løfte våren og sommeren frem og sette dem i perspektiv. Det karikerte scenespråket gis mening. Til slutt er menneskene ikke små lenger, bare stakkarslige.
Episk dans
Forestillingen er full av innfall og inntrykk, farger og lys. Spørsmålet er om det blir for mange innfall og for mye teater. Det er vanskelig å svare på, all den tid det finnes få helaftens verk for episk dans i Norge. For Strømgren hadde det vært lettere å gjøre en ren koreografi, glemme det teatrale. Men Strømgren er ikke kjent for å være en koreograf som er ute etter å sette en spiselig signatur på verkene sine. I Årstidene får han til mye, og han får det godt til. Bruddene med duoen Thomassen/Regis-Rousseau er likevel nødvendige for å skape balanse i forestillingen.
Badetøy og gressklipper
Årstidene er nytt og rart i norsk ballett. Det er en spennende opplevelse. Jo Strømgren og Nasjonalballetten klarer å portrettere en stakkarslig menneskehet. Vivaldis musikk lider aldri noen nød under utførelse av Operaens dyktige orkester, men karikaturen blir til tider vel sterk, det vulgære bikker over innimellom.
Men at det er barokt, er det ingen tvil om. Og det er heller ikke ofte man ser dansere i badetøy trillende på en gressklipper. Det er absurd, kontastfylt og en tanke karikert. Likevel absolutt verdt å få med seg.
«Årstidene»
Nasjonalballetten
Koreografi: Jo Strømgren
Musikk: Antonio Vivaldi
Scenografi: Gilles Berger
Dansere: Christine Thomassen, François Regis-Rousseau, Ingrid Lorentzen, Eugenie Skilnand, Stine Østvold, Kristian Ruutu, Kristian Støvind, Dirk Weyershausen m.fl.