NRK Meny
Normal

All the Lost Souls - James Blunt

Den britiske superstjernen James Blunt byr på mer strømlinjeformet og tom pop på sin nye plate.

James Blunt

Den sparsomme instrumenteringen, alltid med piano i bunn, bringer oss fort til kjernen av James Blunts største problem - stemmen hans.

Foto: STEPHEN HIRD / REUTERS

James Blunts andre plate ”All the Lost Souls” ble sluppet i går. Briten Blunt ble superstjerne allerede med debuten, som har solgt 11 millioner eksemplarer på verdensbasis. På denne oppfølgeren får vi mer pop som igjen vil både behage og irritere mange.

Tøvete sukkerspinn

Eks-soldat og nå internasjonal stjerne James Blunt sier at “All the Lost Souls” er ti låter om opp- og nedturene på veien til popsuksess. Siden han ikke har opplevd særlig med problemer etter at miltærkarrieren tok slutt, blir innholdet på denne platen en temmelig tynn suppe. I ”One of the Brightest Stars” ser en selvopptatt Blunt for seg hvordan medvinden snur etter å ha nådd toppen. Med dette tøvete sukkerspinnet vinner han ikke min sympati.

Sentimentale ballader

Musikken på ”All the Lost Souls” er ingen direkte katastrofe. Men den er heller ikke bra. Sentimentale ballader utgjør over halvparten av platen. Melodiene er plankekjøring og fungerer helt greit til det de er ment for, nemlig å behage. Men den sparsomme instrumenteringen, alltid med piano i bunn, bringer oss fort til kjernen av James Blunts største problem - stemmen hans.

Gnålete og klumsete 

Når nasal vokal med et lite register skal bære musikken med et innhold som sier fint lite, blir det vanskelig å ta Blunt seriøst. Gnålete og klumsete vokallinjer blir repertert til det kjedsommelige og stemmens begrensede slitestyrke blir veldig tydelig.

Fansen kan glede seg 

Elleve millioner platekjøpere kan kanskje ikke ta feil. Men det finnes nok minst like mange som synes at James Blunt er en skikkelig plage. Er du blant de som fort fikk nok av Blunts monsterhiter ”You’re Beautiful” og ”Goodbye My Lover” fra debuten, bør du holde deg langt unna. Selv om det nå bare er ”I Really Want You” og ”Shine On” som er i stand til å irritere popnerven på den samme måten. Fansen kan glede seg, for andre er det bare å stålsette seg.

Til å leve med når han rocker opp

James Blunt har solide forbilder blant 1970-tallets softrockere. Ytterst sjelden er han i i nærheten av å yte dem respekt. Det finnes svært mange følsomme unge menn med popambisjoner rundt i verden som har mye mer vesentlig musikk å by på for tiden. Det er kun når Blunt rocker opp tempoet, som i ”I’ll Take Everything”, at hans nye album ”All the Lost Souls” er til å leve med.