Et kjempende menneske

«Melding til alle reisende» er en tittel som gir assosiasjoner til togstans eller endring i den oppsatte, kollektive reiseruten. Utsagnet viser da også til en faktisk togtur i romanen.

Det kan også leses som en beskjed på liv og død til hovedpersonen Kaja Baumgarten; hun utsettes for en avsporing i sitt eget liv med påfølgende revurdering av alle langtidsplaner. I en alder av 56 år får forfatteren konstatert sykdommen Parkinson. Så var det ikke uten grunn hun har følt seg stiv i nakken og hatt plager med hofter og rygg.

Protest mot skjebnen

Allerede i bokens første setning får vi høre at Kaja skal få en ny mann i sitt liv. Hardt rammet av den strenge nervesykdommen strever hun med romanen hun skal skrive, og trenger nytt blod til fortellingen. Tar hun i mot denne ukjentes oppfordring om å skrive hans livshistorie, eller trenger hun ham som støtte og elsker i eget liv? Kajas stormende forelskelse i den åtte år yngre Vegard blir en heftig protest mot døden og en desperat kamp for både kunsten og livet.

Romanen er delt i to. Første del beskriver med vemodige tilbakeblikk Kajas barndom og oppvekst, hun er som Køltzow selv født i januar 1945, spiller piano og ville kanskje helst blitt pianist, men slår det fra seg på grunn av lavt selvbilde:

Den småborgerlige jenta kommer inn i en energisk, ung gjeng av forfattere som har stiftet et nytt og provoserende tidsskrift, ikke ulikt Profil, som Køltzow var knyttet til på 1960-tallet. Hun debuterer med noveller og gifter seg med arkitekten David.

Selvbiografi?

Her er klare forbindelseslinjer til Køltzows eget liv, men også tydelige sprang ut i fiksjonen. Om selvbiografiske elementer og ikke minst egenerfarte utfordringer er skildret inngående, er dette først og fremst en roman. Heller en kunstnerroman enn en sykdomsroman, vil jeg si, selv om sykdommen er tilstede fra første til siste side. For det er skrivingen, ønsket om å skape liv om til litteratur, som er Kajas inderligste ønske.

I del to er Kaja Baumgarten på rehabiliteringssenteret Klingenberg. Der møter hun «cowboyen» Vegard Vinsnes – bare navnet tilsier at han blir en arketype, en romanfigur – som presser seg på i livet hennes. Kaja er allerede på vei ut av ekteskapet med David. Han har i årevis veket unna Kajas sykdom, og tviholder på sin økonomiske makt. Vegard blir motsetningen til alt som er dødt eller døende – til tross for sin hjertesykdom strutter han av maskulinitet, og Kaja faller pladask.

Metaroman

Vegard blir altså både romanstoff for Kaja, og han blir elsker og venn. Beskrivelsene av ham selv i romans form, som utkast, vel å merke, kommer tilfeldigvis Vergard for øye, det er skildringer, svært subjektive og eksaltert oppdiktede, som han absolutt ikke har sans for. Et sinnrikt maktforhold oppstår: Kaja trenger kjærlighet, særlig den fysiske biten, siden parkinsonmedisinene gir henne enorm seksuell appetitt. Kvinnebedåreren Vegard trenger penger. Hvem utnytter etterhvert hvem?

Liv Køltzow beskriver reisene Kaja gjør, turer til varmere strøk for om mulig lindre parkinsonplagene. Hun skildrer ensomhetsfølelsen, fortvilelsen over sykdommen som i blant gjør henne manisk med ukontrollerte bevegelser eller hastig tankeflukt, og som i blant låser henne fast så hun verken kan bevege seg eller tenke klart. I det hun har fått diagnosen, tenker hun

Gir mer liv

Innføringen av den rufsete trailersjåføren Vinsnes – assosiasjonen til Vigdis Hjorths roman «Hjulskift» er ikke ueffen – gir en språklig energisprøyte til Liv Køltzows dikting. Hun, som alltid har vært stringent og analyserende, kanskje litt distansert i fortellerstilen, med et velutviklet refleksjonsnivå, blir opplagt løsere, mer muntlig i språket. Det skaper sanselige bilder, men blir også til tider platt og merkelig innholdstomt. Plottet det legges opp til i starten av romanen, svinner litt tafatt ut, uten det forventede klimaks.

Kommer Kaja i mål med romanen sin? Det får vi aldri vite. Men Liv Køltzow har i alle fall, på tross av store fysiske begrensninger (som hun forteller om i et kort etterord), skrevet en engasjert roman om livet, kunsten og kjærligheten.

Den skildrer en kvinne som ikke har tenkt å gi seg, og byr dermed på en oppløftende melding til alle reisende: Fremtiden kan brått bli langt vanskeligere enn man hadde forestilt seg. Men dagene kan fremdeles bringe jublende glimt av lykke, i kunsten som i livet forøvrig.