Det er bare rett og rimelig at Knut Haugland i Sollia tildeles den ene hedersbevisningen etter den andre. En aktiv samfunnsbygger har han vært all sin dag – og ikke har han tenkt å gi seg heller. Engasjementet for bygde-Norge er like vitalt, og sin daglige dont som omviser i Sollia kirke skjøtter han fremdeles med største flid og innsatsvilje.
– På plakaten ved kirkeporten har jeg vært så freidig at jeg lover å stille opp på ti minutters varsel, og jeg må vel bare innrømme at det ikke er helt enkelt å holde ord – men jeg prioriterer dette ærefulle vervet svært høyt, understreker Haugland som ikke lar seg affisere av en alder på 86 år.
– Sollia kirke er rett og slett et klenodium, og det er alltid en glede å registrere publikums begeistring når de opplever denne perlen av byggekunst fra tidlig 1700-tall.
Et viktig poeng i den lokale kirkehistorien er at det var en håndfull nybyggere som fikk reist dette gudshuset etter eget initiativ i 1738. Egentlig sognet denne bygda til Ringebu, fire mil unna på andre side av fjellet. Rundt 1730 omkom tre personer fra vårt område på kirkeveg vinters tid, og trolig var det denne tragedien som aktualiserte ønsket om en egen kirke.
Fortellerglede
Knut Haugland – som er gjest i SØLVSUPER i P1 søndag 19. november - skrev for noen år siden jubileumsboken om den særegne Sollia kirke og lar til stadighet sin fortellerglede slippe løs når turister og andre interesserte banker på kirkedøren.
– Denne geskjeften har tatt fra meg mang en god ettermiddagslur, men sannelig er det bryet verdt, sier den godslige gubben som prøver seg på ”reinhekla” dialekt når japanske turister kommer på besøk.
– Det går på et vis, det òg, - det er tross alt synsinntrykkene som teller mest.
2Som interessert bondemann var Haugland i sin tid svært engasjert i landbrukets organisasjoner, både lokalt og på landsplan.
Fremdeles er han en iherdig talsmann for landbrukssamvirket, og bekymres over utviklingen når det gjelder muligheten for husdyrhold. Rovdyrpolitikk og gjengroende kulturlandskap er ytterst negative trekk i den virkelighet bygde-Norge møter.
- Man kan bli nedstemt av mindre, sukker Haugland som ikke er særlig begeistret over byråkratene som treffer sine avgjørelser inne i sine kontorlandskaper langt unna virkelighetens verden.
– Som bussguide ser jeg hvordan vegetasjonen overtar scenariene – av og til må jeg si det som det dessverre er: Det dere IKKE ser, er Rondane….!
Programmet er ved Andreas Lunnan.
