Åke Edwardson - Det beste landet

Åke Edwardsons politimann har kommet tilbake fra ferie, til store utfordringer i Göteborgs drabantbyer.

Åke Edwardson
Foto: Ulla Montan

Kilde: NRK

Den svenske forfatteren Åke Edwardson og hans politimann Erik Winter har etterhvert blitt store navn - også i Norge, takket være stort boksalg og TV-serier.

Nå er Edwardsons nyeste roman "Det beste landet" ute på norsk. Denne gangen er handlingen i stor grad lagt til Göteborgs innvandrermiljø.

Skrekkopplevelse

En sen forsommernatt i en av Göteborgs drabantbyer får en stakkars drosjesjåfør sitt livs skrekkopplevelse – det vil si, for hans del får vi håpe det ikke blir verre enn dette: han skal bare kjøpe røyk i nærbutikken til nigerianeren Jimmy, men kommer ikke lenger enn til foten som stikker frem bak disken og sjøen av rødt som sakte brer seg ut over golvflisene. Og så, de lette stegene som løper vekk.

Erik Winter er tilbake fra sitt halvår i Spania med familien. Det er bare å kaste seg uti det.

Boklig slektskap

Det ligger etter hvert ganske mange Åke Edwardson-anmeldelser rundt om på harddiskene mine. Og nesten hver gang har jeg ment at det er noe særegent ved disse bøkene, gang på gang har jeg latt göteborgeren imponere meg gjennom språk, tilnærming, tilstedeværelse, innlevelse, engasjement – gjennom uutalt bevissthet om at også kriminalforfatteren er en del av et samfunns tidsuttrykk.

Åke Edwardson - Det beste landet
Foto: Tiden Norsk Forlag

Samtidig er det fristende å si at av alle nordiske kriminalforfattere som står i bunnløs gjeld til Sjöwall & Wahlöös "Roman om et brott", er Edwardson blant dem som stiller denne inspirasjonen tydeligst til skue. Ikke bare fordi hans hovdepersoner, så vel som Martin Becks kolleger, har fått lov til å si "vad är det som håller på att hända i det här landet?" – underforstått, nå er fascismen ikke så langt unna ...

Nei, slektskapet kommer enda tydeligere frem i innlevelsen og ønsket om å forstå, prøve å forklare. Og; husk nå at slektskap ikke er noe man skjemmes av.

Grusomme forbrytelser

Edwardsons forbrytelser, de som begås i hans bøker, er alltid rå, blodige og svært alvorlige. Og akkurat som hos George P.Pelecanos er det aldri et snev av underholdning ved et Edwardson-drap. Tvert om, han vil vise oss det grusomme – gruoppvekkende, det tragiske ved volden og menneskenes tilkortkommenhet. Tror jeg.

Han gjør dette ved å ta i bruk verktøy han behersker nesten til perfeksjon – og igjen på en måte som kan minne om forgjenger-paret; et presist språk og en fortellerteknikk som ikke sløser med ordene. Og han gjør det ofte ved å utnytte kontraster – satt opp av den paradisiske svenske sommeren og den svenske velferden.

Lesverdig om samfunnsproblemer

I "Det beste landet" er det innvandringspolitikk og behandlingen av asylsøkere som får utgjøre den andre siden av kontrasten. Alle de involverte i drabantbydrapet hører til en del av Göteborg der det nesten ikke bor svensker lenger.

I et utmerket essay i Morgenbladet nylig, om George P. Pelecanos, skrev forfatter Kyrre Andreassen at Pelecanos ikker er en av disse forfatterene som setter seg ned og skriver en krim for å belyse et eller annet samfunnsproblem. Edwardsson, på sin side, gjør i blant det. Og det kan være en meget skummel sport – så lett er det å skli uti en poltisk korrekt suppe av velmentheter, sentimental moralisme og nasjonal selvpisking.

Edwardson er i og for seg innom alt dette i Det beste landet, i blant er han helt på kanten. Etter min mening greier han seg uten nødrop allikevel. Nettopp derfor er det lett å anbefale også denne romanen om Erik Winter og hans folk.