Ærlig møte med Fritz

Det starter flåsete: Fem skuespillere kommer inn på scenen, to av dem med dameparykker.

De fniser, snakker til publikum om at «nå begynner teateret snart» – og kommenterer samtidig hverandre: Den ene snakker talt språk, den andre tegnspråk.

Etter hvert går de over til å representere jenter som har sett Fritz Moen blotte seg. Så starter forestillingen for alvor.

Ikke samme språk

Åpningssekvensen viser noe av utfordringen ved å lage dette stykket: De fem skuespillerne snakker ikke samme språk.

To av dem er hørselshemmede, tre av dem hørende. De lager teater som skal oppleves både av døve og hørende. Teater Manu har erfaring med dette – Riksteateret ikke, i hvert fall ikke i samme grad.

At forestillingens hovedtema ligger på kommunikasjonsproblemer, er ikke rart. Eller, kommunikasjonsproblemer blir ikke et riktig begrep. Mangel på ønske om kommunikasjon er kanskje riktigere.

Hva som må ha blitt jobbet frem av tolkninger, tegn og avtaler kan bare anes gjennom den timeslange forestillingen. Trolig ligger mye hardt arbeid bak.

Blotteren

Fritz Moen, som spilles av alle fem skuespillerne etter tur, fremstilles som en kjærlighetshungrig og ensom mann.

Fokuset ligger først og fremst på hans liv frem mot pågripelse og rettssak, og forestillingen forsøker å tematisere hva som gjorde Moen til et offer for et av norgeshistoriens største justismord.

Svaret ligger i kommunikasjon og menneskesyn.

Moens fortid som blotter vektlegges sterkt i denne oppsetningen – kanskje for sterkt. I en av de første scenene står alle fem skuespillerne og onanerer på scenen – noe langdrygt, men det representerer samtidig utgangspunktet for deres tolkning av Fritz Moen, for bakgrunnen for hans ønske om nærhet belyses gjennom barndomshistorier.

Fritz Moen var alltid et ensomt barn. Han kommenterer også blottingen selv, vet han ikke bør, men klarer ikke å la være.

Drivkrefter

Gjennom hele forestillingen trykkes Fritz Moen ned av verden rundt seg. Verst er det i avhørene, der påtalemyndighetene viser liten eller ingen forståelse for at Moen ikke forstår hva de sier og at de heller ikke forstår ham.

Det at alle fem skuespillerne, både hørselshemmede og hørende, bytter på å spille Fritz, viser at drivkreftene som fører til behandlingen Fritz får, finnes i alle, overalt.

«Jeg var Fritz Moen» klarer å gi en fullverdig teateropplevelse både for hørende og hørselshemmede. De hørende får noe ekstra i de uttalte replikkene, de hørselshemmede får noe ekstra sagt med tegn. Det er fint.

Teknisk blir lys og lyd viktig. Lys fordi det er et signal om overganger, tempo og stemning hos karakterene, som er spesielt viktig når man ikke hører.

Lyd må være kraftig, den krever vibrasjoner for at alle i publikum skal få den med seg. Slike detaljer er gjennomtenkte i denne oppsetningen.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Intens

Forestillingen er intens. Enkelte scener er langdryge, åpningen flåsete, men oppsetningen er i bunn og grunn et ærlig forsøk på å si noe viktig.

Mer enn bare å være et stykke om Fritz Moen, klarer Teater Manu og Riksteatret å si noe om hvordan vi møter mennesker som representerer noe annerledes. I «Jeg var Fritz Moen» skjer ikke dette med respekt. Fritz Moen er ingen helgen i dette stykket, men han behandles til tider som et avfallsprodukt. Det er alarmerende, provoserende og til tider utmattende.

Det store spørsmålet er teatrenes motivasjon for å sette opp dette stykket. Er det for å skape debatt eller ville det mer bli et dypdykk i andres elendighet?

Heldigvis hever forestillingen seg over det sentimentale – det er kanskje derfor uttrykket er såpass maskulint og tøft. Hakket for tøft, nesten. Men så behandlet ikke verden Fritz Moen med silkehansker på, heller.

LES OGSÅ:

• Drapssak på teaterturne
• Vil hindre ny Fritz Moen-sak
• Inspirert av Fritz Moen-saken