I blant synes jeg det går stadig lenger tid mellom hver gang det dukker opp noe nytt i kriminallitteraturen – noe det er verdt å bry seg med, nye stemmer som har noe mer enn enda en brukbar dialog og litt kjekkaseri å melde. Det er så uendelig mye som er sagt før, skrevet før, gjort før. Og mens de siste unge lovende vi la merke til blir feterte stjerner og middelaldrende, blir vi som leser kanskje mer blaserte, mer forvente og dermed sløvere.
Da er det løftet kommer ekstra godt med. Når mannen i bokhandelen dytter en pocket i neven på deg – omtrent som da du møtte James Crumley første gang for en evighet siden – og sier, denne må du få med deg.Da er det håp igjen.
Vekker nysgjerrigheten
Sist skjedde det med en ung irskamerikaner ved Adrian McKinty og hans helt – ok, lad det være med "helt" foreløpig; Michael Forsythe – en ung, arbeidsledig slamp fra Belfast, som ikke hadde lyst til å dra til New York for å jobbe for gangster Darkey White, men havner der allikevel i den første Forsythe-boka "Dead I Well May Be".
Jeg skal ikke si for mye om alt vanviddet som løper av med helt og motstandere i den boka – selv om dette egentlig handler om nummer to. Jeg tror nemlig at den som først liker denne blandingen av knallhardt kokt prosa, omgitt av brutalitet, kynisme, svart humor og wisecracks på nær sagt alles bekostning; inkludert katolikker, protestanter, briter, mexicanere og velmenende amerikanere – at de som faller for dette gjerne vil lese selv hva som skjer i den første boka.
Hvorfor Michael, i det han roter seg inn i en fotballpøbelopptøy-greie i Spania, satt i gang av en gjeng Millwall- supportere – hva gir du meg?? – hvorfor han akkurat da bare har en fot, mens den andre har skaffet seg stand-in i plast. Man kan bli nysgjerrig av mindre, ikke sant?
Nittitall og Nord-Irland
Denne nyeste boka heter "The Dead Yard". Den foregår i 1997, fem år etter den første. Michael er blitt 25, Blair sitter i Downing Street, Clinton er fremdeles president, Lady Diana dør og den kuleste plata det året – ikke bare det, forresten, når jeg tenker etter – var Radioheads "OK Computer".
Og; se om det ikke også da, for ti år siden –akkurat som i disse dager, var et slags håp om at det skulle være mulig å få til fred og en løsning i Nord-Irland, våpenhvile og fredsavtale mellom UDP og Sinn Fein, avvæpning av IRA, the Ra som de gjerne kalles. Var det bare ikke for The Sons of Cuchullian, en liten gruppe i New England. Mange er de ikke, flere av dem kastet ut av Irland av the Ra selv, men sta og absolutt bestemt på at her skal det ikke bli noe av forræderi og fredsavtaler.
Michael, på sin arme side, har intet valg. Ingen andre enn ham må ta på seg infiltratørjobben, styrt av MI6 og FBI.
Jeg slutter der – jeg skal innrømme at det mot slutten blir mer voldeleig enn hva forfatteren helt klarer å begrunne. Før vi kommer så langt; realistisk, historisk interessant – jada – morsomt, om enn på den kullsvarte siden, og riktig spennende.
God påske!
