Dessuten er de CD-aktuelle, med en gjenutgivelse av de to platene de kom ut med for rundt 30 år siden. Og musikken har definitivt ikke falmet med årene.
Tidlig ute
Jeg er født i 1971, og var rundt 8 år da jeg hørte Slinkombas for første gang på LP. Og det er et ganske sterkt minne. Et minne om noe veldig bra, en stor musikalsk opplevelse; noe nytt.
Men nå er jo dette norsk folkemusikk, og da er det kanskje ikke et poeng at det skal låte noe annet en gammelt og tradisjonelt, vil kanskje noen mene.
Slinkombas, bestående av Kirsten Bråten Berg, Hallvard T. Bjørgum, Gunnar Stubseid, Tellef Kvifte og etter hvert Hildur Øygarden, var likevel nyskapende med sitt repertoar på hardingfele, vokal og fløyte; fremført solo og i samspill mellom noen eller alle i gruppa. For Slinkombas gjorde et av de aller første vellykkede forsøk på å arrangere norsk folkemusikk.
Ny tid
I dag er vi blitt vant til det meste. Norsk folkemusikk har fått brynet seg på mye, blant annet i møte med middelaldermusikk, samtidsmusikk, jazz, rock og black metal. Og rene folkemusikkband har for lengst fått i gang kreativiteten og lager i dag mye nyskapende og spennende musikk. Derfor var jeg særlig spent på hvor bra Slinkombas i samspill ville låte i mine ører i dag.
For kontrollert
Den første plata Slinkombas laget kom ut i 1978. Det er en fin plate som fortsatt holder seg godt. Produksjonsmessig låter det ullent, men det er jo nesten 30 år siden den kom ut, så da får det vel passere, selv om jeg nok hadde håpet at litt digital magi kunne fått fram lyden bedre. De enkle arrangementene får godt frem samspillet mellom de dyktige musikerne. Men det hele går pent og pyntlig for seg.
For Slinkombas var riktignok nyskapende da denne første plata kom ut - i dag vil det nok oppfattes som litt for kontrollert, og til og med litt kjedelig. Men enkelprestasjonene er høye og de musikalske opplevelsene fortsatt store.
Magiske tilstander
Plate nummer to på denne reutgivelsen av Slinkombas ble opprinnelig gitt ut i 1982. Lydproduksjonen er veldig ujevn, noen ganger er det for stor avstand til lydkilden, andre ganger er det bra og nær. Men det interessante her er likevel at jeg hører klart en gruppe i utvikling. Hildur Øygarden er på dette tidspunktet kommet til som vokalist sammen med Kirsten Bråten Berg.Arrangementene blir dristigere. Tonene har satt seg, og jeg opplever mer nerve og tilstedeværelse.
Det er fortsatt det ganske enkle arrangementet som dominerer, men det oppstår øyeblikk av magiske tilstander når hardingfele og sang går i unisont samspill. Og det er noen soloslåtter her som virkelig tar av. Nei, Slinkombas har ikke falmet med årene.
