Heldigvis kommer det noen i Jon Fosses stykke.
Ellers hadde vi dødd av all deterministisk repetisjon, insisteringen på å være alene og all hyperlangsom oppbygging av ensomheten.
Selv om Hildegunn Riise og Øystein Røger i og for seg bygger opp sin utålelige ensomhet langsomt og effektivt nok, er det nesten så man blir befriende glad når Jørgen Langhelles innpåslitne nabo kommer. Han er så plagsom at man klør på ryggen, og den dramatiske effekten er helt på topp i spenningen mellom de tre.
Stykket bygger antagelig opp under en av de fremste fordommene mot nordmenn, at den norske lykken er å være helt alene. Så snart man kan, drar man til skogs eller til fjells for å slippe andre. Slik er det i Fosses mikrokosmos, et lite hus på landet, langt fra folk. Fosse lar dessuten personen som kommer være passelig ubehagelig og bardus. Enkelt og effektivt drama.
Nettopp fordi alt skjer uten noen særlig fysisk handling, egner stykket seg godt for radio. Hun og Han holder både kortene og mikrofonen tett til brystet, mens de en gang i blant bryter ut i sjalusi. Riise har en moderlig, lettere oppgitt elskov å dele ut, mens Røger spiller ut det barnslige, både i kjærlighet og sjalusi. Sceneskiftene, eller lydbildebruddene fungerer utmerket, selv om de er få. Vi som lytter forflyttes plutselig fra rommet der hun snakker til rommet der han lytter og tilbake igjen.
Radiodramaet begynner med trafikkstøy og slutter med like mye støy av åndedrett. Støyen trekker frem romlige sider ved underteksten, og legger et dystert ferniss over handlingen. Og det fremhever hennes replikk om at det er "øde og ikke øde på samme tid".
Ellers er oppsetningen nesten ribbet for effekter. Det krever også sitt av skuespillerne. Og det lever de opp til - selv om jeg skulle ønske tittelreplikken hadde hatt litt mer varierte tonefall i sine utallige repetisjoner. Men det ligger i alle fall noe under hele tiden - skal ikke noen ta livet av noen snart?
Selvfølgelig skal de ikke det. Slutten av "Nokon kjem til å komme" henger i luften, bokstavelig talt på innpust her. Men kjenner jeg NRK rett, kommer nok noen til å komme igjen og igjen. Og gjerne for meg, den har nok til å fordoble repetisjonen, denne utgaven.
Cathrine Paulsen
Sendt i P2s Kulturnytt 3.november