En himmel full av dikt

Det er noe befriende ekte over Tor Obrestads tekster. Han benytter seg av kulissene som han finner rundt seg. Og han kan få traust norsk natur til å virke magisk ved hjelp av noen enkle ord og verselinjer.

Første på 10 år

"Himmelen over Vålandskogen" er hans første diktsamling på 10 år, og utgivelsen i seg selv er derfor en liten begivenhet.

Når Obrestad har ventet 10 år på å slippe ut en ny bunke med dikt, gjør han det like godt med en solid samling på over 100 sider. Ved første øyekast kan diktene virke jordnære og klassiske, noen vil kanskje også hevde gammelmodige, uten jålete fakter og ungdommelig krumspring, men ved mer grundig gjennomlesning, finner denne leseren poesi som det nesten gnistrer av.

Engler og barn

Himmelen står selvsagt sentralt i "Himmelen over Vålandskogen", ikke bare som et bilde og som et symbol, men også som et univers som rommer flere av diktsamlingens sentrale tema, som natur og engler.

Og diktene om engler gjør sterkt inntrykk.

Og fra engler til barn, er veien kort i Obrestads tekster. I diktet "To kjerubar" på side 43 er to tvillinger nettopp blitt født, en gutt og en jente. De nyfødte kan selvsagt ikke snakke, men klarer likevel å kommunisere med hverandre gjennom blikk og fysisk kontakt.

Denne spesielle kommunikasjonen mellom to nyfødte beskriver Obrestad på en var måte: "(...) Dei ligg i kuvøsen/ Dei kikkar på kvarandre for første gong/ og dei tar på kvarandre/ Sidan lukkar dei augo og begynner/ den lange marsjen (...)"

Drømmeskrift

Fra engler og barn går veien videre til drømmer. I "Draumar. Skrift" maner Obrestad frem en mystisk stemning, i et av samlingens beste dikt.

Her møter vi trolig de samme tvillingbarna, som nå er blitt fem år, i en uvanlig samtale med faren. Teksten starter harmonisk og triviell, en hvilken som helst tidlig morgen for en småbarnsfar. Men etterhvert utvikler det seg hele til en mystisk og utenomjordisk historie om to barn som skriver ned drømmene sine ved hjelp av "runeliknande tekster".

Blander det ekte med mystikk

Som leser blir du nærmest dratt ut i naturen med Obrestads jordnære beskrivelser av himmelen, skogen, hagene og havet som omslutter oss. Når han bruker naturen som et realistisk univers i diktene sine, kommer det urealistiske enda sterkere frem i tekstene.

For Obrestad lar engler og drømmer være en naturlig del av alt det naturlige. Det ekte og jordnære blir krydret med det mystiske.

Obrestad er dyktig til å skape gode og overraskende bilder. Helt på tampen vil jeg dele en godbit med dere: "Du klynkar, som lyden/ av ei lita sprø klokke".