En del av gamet

Den blå døren med de enkle hvite bokstavene lukkes. Det er som om den lille rettssalen i Alta i Finnmark blir vakuumspakket, og lyden og den friske luften forsvinner i de lange minuttene før rettssaken starer.

En forsvarer og en aktor sitter på hver sin side av rommet. De stirrer begge ned i egne sakspapirer.

Like før klokken blir 09.00, åpner den blå døren seg. Inn kommer en flaske iste og en mobiltelefon, båret av en ung kvinne.

Hun er født i 1996. Liten. Litt nølende. Setter seg på plassen ved siden av forsvareren.

I norske rettssaler kan på mange måter se hvem som har lang fartstid med å sitte bak bordene. Kanskje det er det sterile, lydløse rommet, som gjør mange nervøse og usikre? Eller kanskje det er at man må stå til ansvar for det man har gjort?

De to advokatene ser opp fra bordet. Forsøker begge å gjøre det litt mindre skummelt.

Men den unge kvinnen som nettopp har satt seg ned, er ikke offeret i saken.

Den unge kvinnen er hun som i løpet av de neste minuttene kommer til å erkjenne at hun lugga venninna si. At hun slo henne. Men at hun ikke husker noe. Drakk alkohol. Fikk blackout. At hun ikke husker når vennene sier hun har forsøkt å rive ut adamseplet til kjæresten, eller øynene hans. Det er hun som sier hun sannsynligvis slo til politibetjenten. To tette. Lugget ham.

Men denne artikkelen handler egentlig ikke om 19-åringen. Det handler ikke om angeren hennes etter kvelden hvor alt gikk i svart, eller at hun ikke er en voldelig person til vanlig.

Den handler ikke om at hun allerede har skværet opp med venninna si, og at hun nå beklager handlingene sine.

Denne artikkelen handler mer om den rettkutta unge mannen som kommer inn gjennom den samme blå døra, da klokken runder 10.00. Han som har vært på jobb hele natta, og som møter i retten etter endt vakt.

Det var han som ble lugget i håret og slått, mens han bare forsøkte å gjøre jobben sin.

To slag i ansiktet

«På ære og samvittighet», gjentar politimannen etter dommeren. Han har avlagt sin ed til henne om å forklare seg riktig.

Her er hans forklaring:

– Det var tre eller fire som hadde ringt inn til oss og klaget på støy i leiligheten. En av innringerne hadde sagt at samboerparet i leiligheten slåss. Når vi kommer der ligger de oppå hverandre. Hun ligger underst. Samboeren er ikke samarbeidsvillig og nekter å gå bort. For oss er det uklart hva som er foranledningen. Så vi tar tak i ham og drar ham opp i andre etasje. Vi legger han på magen og tar på ham håndjern. Da løper hun opp. Hun slår av capsen min. Og om hun bruker capsen eller hånda vet jeg ikke, men jeg får et slag i ansiktet. Vi legger henne ned, og hun roer seg. Men hun hyler og gråter. Hun rykker til og tar tak i håret mitt. Slår til i høyre side av ansiktet mitt.

Det kommer spørsmål fra venstre side i rettslokalet. På motsatt side sitter kvinnen og følger med. Det samme gjør de tre myndige damene i front. Dommeren og meddommerne. De sier ingenting.

De pågriper henne. Tar henne med. Hun blir satt på glattcelle. Hun roper og slår i veggene. Det er det siste politibetjenten ser til henne. Hans jobb fortsetter. Han sier det er en del av gamet.

Dagen etter husker hun ingenting.

Blackouten.

Men politibetjenten, han husker det fortsatt.

– Blir du overrasket når slikt skjer?

– Både ja og nei. Det er som regel folk som er ruset eller beruset. Da er tankegangen litt annerledes. Men man skulle tro at folk viste bedre enn å slå. Uansett hvem det er, sier han.

– Er dere strenge på slike hendelser?

– Ja, det er vi ganske strenge på. Terskelen er lav for å anmelde. Det er ikke noe vi ønsker skal forekomme, sier politibetjenten til NRK.

Et spark mot lysken

Dagen i forveien gikk en lignende sak for retten. Bak de samme bordene, bak den samme blå døra, og med en av de samme forsvarerne. En godt voksen mann med 25 års fartstid som narkoman sto også tiltalt etter samme paragraf.

Han hadde ikke slått, men sparket. Og spyttet. Han husket ingenting. Ikke dagen, hendelsen, avhørene, ingenting.

På et tidspunkt, under aktors utspørring, sier han: «Bare gi meg lovens strengeste straff for alt sammen. Kanskje det skjer noe bra med meg».

Han husker ingenting, men sier han «sikkert har gjort det». Lyskesparket han sendte i retningen til politibetjenten var bare en av flere tiltalepunkter mot ham.

– Mindre respekt for uniform

Hverken eksnarkomanen, den unge kvinnen, eller politibetjentene i Alta er alene.

Ser vi på statistikken over antall anmeldte tilfeller av vold mot offentlige tjenestemenn de siste årene, på landsbasis, så ser det ganske så dramatisk ut.

Faktisk så er det slik at antallet anmeldelser for vold mot offentlig tjenestemenn har doblet seg de siste 10 årene. For politiet, som utgjør en god del av disse, har tallet gått fra 909 til 1278 på fem år. Jevn stigning.

– Det er grunn til å ta på alvor. Det viser at hverdagen er blitt tøffere enn før. Vi registrerer at respekten for politiuniformen heller ikke står like sterkt som den gjorde, sier Sigve Bolstad, forbundsleder i politiets fellesforbund.

Han sier at de ikke har noen konkret forskning på dette, men at de får tilbakemelding fra medlemmene deres.

– Tilbakemeldingen er at miljøene hardner til. Men vi registrerer også at vi er færre politi ute blant folk, og færre i distriktene. Da tar det lengre tid å komme til et åsted, som igjen gjør at vi ikke kommer tidlig inn i situasjonen og får roet den ned. Da har den kanskje allerede kommet for langt, sier han.

Et mer voldelig Norge?

Det er riktig som lederen av fagforeningen sier, det finnes lite forskning på dette. Og vi kan i utgangspunktet konstatere med sikkerhet at antall anmeldelser mot offentlig tjenestemenn går opp.

Men innebærer det at Norge blir et mer og mer voldelig samfunn? At politifolk eller andre offentlig tjenestemenn er utsatt for mer og grovere vold?

Hvis vi går inn i den statlige rapporteringa fra påtalemyndighetene så finner vi noen tall som kan gi oss en pekepinn på hvordan voldskriminaliteten i Norge står i dag.

Hvis volden blir grovere, så vil man for eksempel også regne med at antallet ubetinga fengselsdommer for vold mot offentlig tjenestemann har økt.

Det har den, fra 188 ubetinga fengselsdommer i 2002 til 496 i 2014.

Men samtidig har også betinget fengslinger økt, så dette viser kanskje ikke noe annet enn at antallet saker og dommer har økt.

Hva så med fengselsstraffene? Hvis de er strengere nå enn tidligere, så kan kanskje det være en indikator på at volden er blitt grovere? Vel, gjennomsnitt antall dager med ubetinget fengselsstraff har hold seg svært stabilt i samme tidsperiode. Den varierer mellom 51 dager i fengsel på det laveste og 77 på det høyeste. Men her er det ingen jevn stigning.

Nivået på bøter har derimot økt fra 6308 kroner i 2002 til 11.190 kroner i 2014.

I grafen under er politibetjenter isolert ut fra offentlig tjenestemenn. Men her har vi ikke tallene for lengre tilbake enn 2010.

Så skulle man kanskje tro at antall anmeldelser generelt øker i Norge, og at vold mot tjenestemann bare følger en naturlig utvikling av det?

SSB påpeker at det samlede antallet anmeldelser er blitt redusert over en lengre periode, mens antallet personer som anmelder og blir utsatt for vold har økt de siste ti årene.

Fra 2005 til 2014 økte imidlertid befolkningen med drøyt 500 000 mennesker, noe som gjør at andelen voldsutsatte i befolkningen har holdt seg stabilt i denne perioden.

Robin Håset Drager, rådgiver i gruppe for kriminalstatistikk i SSB sier at det kan være mange årsaker til at skjer økninger i antallet anmeldelser av enkelttyper av lovbrudd, og ofte er det vanskelig å isolere eller tallfeste slike endringer.

– Når det kommer til enkeltlovbrudd vil det alltid være årlige variasjoner, og for eksempel kan lovendringer, folks tilbøyelighet til å anmelde og registreringspraksis ha betydning for statistikken. Men om man ser på statistikken over tid – har det heller vært en generell nedgang i anmeldte lovbrudd – mye på grunn av reduksjonen i anmeldt vinningskriminalitet, sier Drager.

Drager i SSB sier det heller ikke er grunnlag for å si at samfunnet vårt har blitt mer voldelig i seg selv.

– SSBs kriminalstatistikker viser derimot at nivået av anmeldte voldslovbrudd og voldsofre har vært stabilt over lengre tid, mens det i 2014 var en nedgang i vold som ble anmeldt til politiet. Dette har særlig sammenheng med at færre ungdom og unge voksne blir registrert som både gjerningspersoner og ofre for voldskriminalitet de siste årene, sier han og viser til at at SSBs levekårsundersøkelse underbygger bildet av at befolkningen er mindre utsatt for vold enn tidligere.

Det går altså foreløpig ikke an å sette to streker under svaret. Det er, uten tvil, betydelig flere saker om vold mot offentlig tjenestemann som blir anmeldt enn tidligere. Men det virker ikke som om det er forholdsvis grovere enn før, eller at samfunnet vårt i det hele har blitt noe voldeligere.

I fagforbundet har de mer enn bare tall. De har også virkeligheten til egne medlemmer. Der er det liten tvil om at det går mot et mer voldelig samfunn.

– I den organiserte kriminaliteten så er det slik at man er villig til å gå lenger enn tidligere. Der man tidligere hadde slagsmål med knyttnever, så er det kniver og andre typer våpen, og at profitten er så stor at man også er villig til å gå lengre, sier forbundsleder Sigve Bolstad.

Et slag mot solar plexus

Lensmannen i Alta, Svein-Tore Nilsen, tror bildet er sammensatt. I sitt eget distrikt har de ikke de samme kriminelle miljøene som fagforbundet snakker om. De har vanligvis ikke organiserte kriminelle med mye penger som er villig til å forsvare skattene sine med våpen og vold.

I hans politidistrikt har tallene for vold mot offentlig tjenestemann svingt de siste årene, mellom 0 tilfeller, fire tilfeller, og 9 tilfeller tilbake til 4 tilfeller i fjor.

Han tror at man må se på hver enkelt sak, det som ligger bak statistikken. Hva var det som førte til at situasjonen eskalerte? I noen av tilfellene er det beviste handlinger fra voldsutøverne, mens grensene kan også være utydelige.

Er det vold mot offentlig tjenestemann hvis man rusa mann sparker ut i lufta under en pågripelse og tilfeldigvis treffer en betjent? Er det et bevisst forsøk på å skade politibetjenten?

Lensmannen i Alta tror også man kanskje blir mer og mer fleksibel på slike ting, enn når man er helt fersk. At man kanskje ikke anmelder de samme hendelsene.

– Ja, det vil jeg tro. Politiarbeid er et erfaringsyrke. Og man kan opparbeide seg mye erfaring på kort tid i et område med stor aktivitet. Da blir man tryggere i jobben, og man lærer plassen å kjenne og blir kjent i miljøet. Det kan også være en demper med tanke på at ting ikke eskalerer, sier han

Han mener politiet også anmelder slike ting i større grad enn tidligere, og at terskelen for å anmelde alltid endrer seg.

Han snakker om virkelig gamle dager og da en politimann som ble sparket på leggen, kunne fyrt tilbake et «slag mot solar plexus». Det kom ikke like mange anmeldelser da. Mange husker ennå avisoppslagene om Bergen på starten av 80-tallet. Den tiden er forbi.

Han tilføyer:

– Men det er å trå over en grense. Vold mot offentlig tjenestemann er ikke akseptabelt. Det er mange som er omfattes av det begrepet, og som har en betydelig lavere grad av beskyttelse enn det vi har. Vi kan nok ikke forvente at alle pågripelsene skal gå like smertefritt, men vi kan heller ikke bagatellisere vold mot offentlig tjenestemann. Vi er satt til å gjøre en lovlig tjeneste og handling, og da skal det være rom for å gjøre den.

– Trår over en grense

Politibetjenten i Alta står i gangen utenfor rettslokalet.

Han er ferdig med sin forklaring. Han beskrives som en erfaren politibetjent, tross kort fartstid. Han har vært mye ute blant folk, og sier det er ganske vanlig at de møter folk som er aggressive.

Som regel løser det seg ved å prate med personen. Det hjelper å være medmenneskelig og sette seg inn i den andres situasjon.

– Som regel fungerer det veldig godt, sier han.

Men han er også klar på at det er ekstraordinært å utøve vold mot en tjenestemann.

– Det er en grense man krysser. Men det er også en del av gamet for oss, selv om vi ikke ønsker at det skjer. Men det er nå en gang politiet som er satt til å håndtere folk som er sinte og utagerende, så da er det alltid en mulighet at slikt skjer, sier han.

– Det som har skjedd i retten her i dag. Går det innpå deg?

– Nei, og det har det aldri gjort i de situasjonene jeg har vært borti. Men jeg kan godt forstå at i andre situasjoner så er det litt mer å fordøye,sier han.

– Jeg beklager veldig sterkt

Like etter åpner den blå døren med den hvite skriften til «Rettssal 1» seg igjen. Rommet suger til seg luften og lydene fra gangen i det korte tidsrommet døren står åpen.

Ut kommer den unge kvinnen.

Hun er ikke en del av et hardt miljø eller den organiserte kriminaliteten, som fagforeningen peker på. Hun har ingen formue og ingen profitt som er verd å slå til en politimann for.

Hun fisker opp mobiltelefonen sin. Slår på tråden til en hun kjenner, for å fortelle hvordan det gikk. Den tomme isteflaska ligger igjen på bordet.

Om noen dager kommer hun til å bli dømt til 24 dagers fengsel og få 5000 kroner i bot.

Selv sier hun at hun er forberedt på nettopp den straffen.

– Hva tenker du om at du er tiltalt for vold mot en politibetjent?

– Det er litt sykt i og med at jeg ikke er en voldelig person. Jeg husker ingenting. Jeg kan ikke si noe annet enn at jeg beklager veldig sterkt.