Bartender og gjester i Boris Gleb
Foto: Varanger museum

Den norske spionbaren i Sovjet

Vodka, spioner, grensepolitikk og et mystisk dødsfall. Historien om baren som åpnet på den norsk-russiske grensen i 1965 er blant de underligste fra den kalde krigen.

Sommeren 1965 drar en ung amerikansk turist fra Kirkenes mot grensen til Sovjetunionen.

Laster kart, vennligst vent...

Han har hørt om en trivelig liten bar, rett over grensen, og dit er han på vei.

Baren ligger i landsbyen Boris Gleb, der russiske myndigheter har åpnet en visumfri sone. De har også åpnet en liten bar der nordmenn og russere kan møtes i fred og fordragelighet, på tross av den kalde krigen.

Boris Gleb er en påminnelse om at grenser også er møtesteder.

Øystein Rø

Det er dette amerikaneren Newcomb Mott (27) har lyst til å oppleve, denne sensommerdagen i Kirkenes.

For ham skal turen få fatale konsekvenser.

Bygg barer, ikke gjerder

I dag er det få utenfor Finnmark og Sør-Varanger som husker baren i Boris Gleb. Den levde et kort og hektisk liv sommeren 1965, et lite hull i et ellers tett jernteppe.

Øystein Rø

Arkitekt Øystein Rø i Transborder studio.

Foto: Transborder studio

Men nå har serveringsstedet mellom øst og vest fått nytt liv.

I forbindelse med Oslo arkitekturtriennale har det blitt bygd en kopi av baren i Nasjonalmuseet, komplett med bardisk, bartender – og en mystisk gjest.

– Vi ønsket å finne et stykke arkitektur, en bygning, som fanget det karakteristiske ved det norsk russiske grenselandet, forteller arkitekt Øystein Rø fra firmaet Transborder studio som står bak prosjektet.

Oslo arkitekturtriennale har i år temaet «After belonging» eller «etter tilhørighet», som utforsker hva som skjer når mennesker nå stadig oftere forflytter seg fram og tilbake over landegrenser.

– Vi oppdaget at baren og den visumfrie sonen var et veldig sterkt bilde på hva grenser kan være, sier Rø.

– Det er en unik historisk hendelse, men det er også interessant med tanke på diskusjonen som foregår om det litt Donald Trump-inspirerte gjerdet som nå bygges der. Boris Gleb er en påminnelse om at grenser også er møtesteder.

Baren i Boris Gleb

Små og store bargjester i Boris Gleb sommeren 1965. Russland ønsket å åpne grensen igjen i 1966 og1967, men fikk ikke noe gehør for denne ideen fra norske myndigheter. Et av argumentene var at det hadde vært for mye fyll og spritsmugling som følge av den visumfrie sonen. Det ble også snakket om spionasje.

Foto: Varanger museum

Vodka og propaganda

Med dagens debatt i bakhodet kan man jo spørre seg om hva Sovjetunionen mente de hadde å vinne, den gang i 1965, med å slippe masse nysgjerrige nordmenn inn i landet, over det som jo strengt tatt var grensen mellom dem og deres hovedfiende – Nato.

Pressebilde OAT Boris Gleb bar

Kopien av baren i Boris Gleb åpnet fredag 9. september under Oslo arkitekturtriennale.

Foto: Annar Bjørgli / OAT

– Det jo vært litt spekulasjoner om hva som var den bakenforliggende årsaken til at Sovjetunionen gjorde dette her, forteller Rø.

– Noen mente det var for å skaffe kapital ved å selge vodka, andre at det var en slags form for kulturimperialisme. Propaganda var en viktig del av dette prosjektet. Det var en kino der som også viste propagandafilmer om hvor fantastisk Sovjetunionen og kommunismen var.

Andre mente at det var en langt mer utspekulert plan bak baren.

KGB satt i baren

– De som stod bak dette prosjektet var det statlige turistbyrået Intourist, forteller Rø.

Grensevoktere anno 1971

Norske myndigheter fulgte nøye med på hva som skjedde på grensen mot Russland. Men åpningen mot Russland i 1965 kom som en overraskelse.

Foto: Scanpix / NTB scanpix

– Og det har vist seg at de hadde sterke forbindelser til KGB. Så det er jo nærliggende å anta at baren også ble brukt som et sted for å hente ut informasjon fra fulle nordmenn og også skape kontakter som da kunne brukes for å spionere for Sovjetunionen.

Ifølge Morten Jentoft, NRKs Moskva-korrespondent og forfatter av flere bøker om det norsk-russiske grenseområdet, så var det ikke tvil om at KGB var til stede i baren.

– Det er heller ingen tvil om at noen pratet med dem. Og det at dette skulle bli en slags vervingssentral for KGB ble en av hovedbegrunnelsene fra norsk side for å få stengt grensen.

Danseorkester i Boris Gleb

Et noe mollstemt danseorkester lar seg fotografere i baren i Boris Gleb. I tillegg til baren fantes det en liten kirke, et museum og en kino i den vesle brakkebyen. Bygningene stod igjen etter norske anleggsarbeidere som hadde vært med på kraftutbyggingen på sovjetisk side av Pasvikelva.

Foto: Varanger museum

Morten Jentoft på militærmuseet i Orjol

Morten Jentoft, korrespondent for NRK i Moskva.

Foto: Morten Jentoft

Gikk seg bort på vei til grensa

Kanskje bidrar også besøket fra Newcomb Mott til at grensen blir stengt.

Tidlig september 1965 er Mott på vei fra Kirkenes mot grensebommen.

Han har hørt at det er mulig å ta seg over til russisk side, men av en eller annen grunn har han ikke fått med seg at dette kun er tillat for folk med skandinaviske pass. Eller kanskje han vet dette, men har lyst til å se om han kan krysse grensen likevel.

Ifølge en senere artikkel fra Chicago Tribune forsøker Mott å finne en russisk grensevakt han kan spørre om lov til å dra inn til Boris Gleb, men han går seg bort. Han vandrer rundt i en time, før han til slutt kommer fram til den lille brakkebyen der baren ligger.

Han har uten å vite det krysset den russiske grensen.

Smilende kontakter han det sovjetiske turistbyrået i Boris Gleb – og blir arrestert.

KGB mistenker ham for å være spion.

Setter opp gjerde

Øystein Rø mener baren i Boris Gleb viser et annet bilde av hva grenser kan være. Det er en kontrast til diskusjonen rundt gjerdet som nå bygges langs den norsk-russiske grensen på Storskog i Finnmark.

Foto: Ksenia Novikova / NRK

Lokalbefolkningen ønsket kontakt

Ideen om at det foregikk en stor rekruttering av spioner i Boris Gleb er overdrevet, mener Jentoft. Og på tross av at KGB kunne bli observert i området ble baren veldig populær, i alle fall hos lokalbefolkningen.

I løpet av de 59 dagene grensen var åpen ble det registrert 5.000 grensepasseringer fra Norge, forteller Rø. Ifølge en NRK-reportasje fra 1975 ble det brukt én million kroner på grensehandel i løpet av disse dagene.

I etterkant ble det antydet at mye av disse pengene gikk med på vodka og at fyll og spritsmugling bidro til at grensen ble stengt.

Jentoft tror det lå en annen årsak til at Boris Gleb ble et populært reisemål.

– For folk i området fylte dette et behov, sier Jentoft.

– Mange lurte på hvordan det var i Russland, man hadde helt mistet kontakten med russerne etter at de sovjetiske styrkene trakk seg i ut 1945. Det var et ønske om og behov for kontakt.

Asylsøkere kommer på sykkel fra Russland til Norge ved Storskog i Finnmark

Grensen mellom Norge og Russland ble igjen et omdiskutert tema høsten 2015 da nærmere 5500 asylsøkere krysset grensen til Norge. Flere tok da til orde for at grensen måtte stenges.

Foto: JONATHAN NACKSTRAND / Afp

Håp om hverdagsliv

Nettopp denne kontrasten mellom nasjonale og internasjonale myndigheters kontroll av grenser, og lokalbefolkningens behov for kontakt og et slags hverdagsliv i grenseområdene, er det som har fascinert Øystein Rø og hans kolleger i Transborder studio.

– Det er den røde tråden i mange av de tingene som skjer ved grenser, sier han.

– Det er hele tiden en pendel som svinger mellom et ønske om å skape gode forhold lokalt på den ene siden, og på den andre siden et ønske om kontroll og avgrensning.

For Newcomb Mott svingte pendelen i feil retning.

Etter å ha blitt arrestert i Boris Gleb blir han dømt til ett og et halvt år i fengsel – ikke for å ha vært spion, men for å ha krysset grensen ulovlig.

Under transport til fangeleiren han skal sone straffen i blir han funnet død i en jernbanevogn. Sovjetiske myndigheter sier først at han har tatt livet av seg ved å skjære over halspulsåren med et barberblad. Senere viser det seg at han har flere andre stikkskader.

Hvem som stod bak – en medfange eller KGB – er fortsatt usikkert.

Slik ender historien om hullet i jernteppet i Boris Gleb.

Storskog grensekontrollsted

I dag er den gamle grenseovergangen ved Boris Gleb stengt. Reiser mellom Norge og Russland går hovedsakelig over Storskog. Men også her er konflikten mellom ønske om nærhet mellom naboer, og behov for kontroll, synlig.

Foto: Amund Trellevik/NRK

I grenselandet mellom frihet og kontroll

– Episoden med Newcomb Mott er et eksempel på den kalde krigens umenneskelighet, sier Jentoft.

– Den bekreftet alle mytene om sovjetsamfunnet. Det ble en tragisk slutt på denne Boris Gleb-våren.

Samtidig mener han at Sovjetunionen mest sannsynlig ønsket en oppmykning, og at det var derfor de åpnet grensebaren.

– Dette var et forsøk fra russisk side på å knytte kontakter og å gjøre noe for å få en avspenning. Det virker jo noe spesielt å gjøre det ved å invitere nordmennene til fest, men det lå nok et ærlig ønske om å åpne jernteppet bak.

Øystein Rø mener også at det ved siden av det tragiske er noe vi kan ta med oss fra disse tre uvanlige månedene ved den norsk-russiske grensen.

– Det er både mørke og lyse sider ved hendelsene i Boris Gleb, sier han.

– Men det er også en påminnelse om at grenser kan være noe annet enn kontroll og gjerder.

LES OGSÅ: Tidligere grensekommissær om grensegjerdet: – Symbolpolitikk og et gufs fra fortiden

LES OGSÅ: Et fylke fullt av forrædere?