Gutt med lyst hår og blå skjorte ser ut
Foto: Jean Christine Cena / NRK

Utestengt

Når alt skjer i grupper på sosiale medier – hvordan er det da å bli holdt utenfor?

Byline-bilde Kirsti Falch-Nilsen

Karl Johan, en tidlig høstmorgen: Han har vært våken i flere timer allerede, men nervøs tillater han seg ikke å være. Og nå, mens folk rundt om i landet fremdeles spiser frokost, gjør 19 år gamle Nichlas Halvorsen seg klar til å snakke foran rundt 100.000 TV-seere.

I en lys sofa venter «God morgen, Norge»-programleder Vår Staude. Bare én reklamepause til, så skal hun spørre ham om hvordan de siste tre årene har vært.

Om han har det bedre nå?

Han er rak i ryggen. Rolig, men flakker likevel litt med blikket.

Nichlas Halvorsen forteller om et klart skille, at livet kan deles opp i før og etter YouTube-videoen han lagde på gutterommet hjemme i Skien mens han gikk på ungdomsskolen.

At han som femtenåring hadde fått nok av trakassering, drittslenging og utestenging. Få visste hvor ille det var, og internett var en naturlig kanal for å nå mange.

Han var stressa etter å ha trykka på publiserings-knappen. Vurderte å slette rett etterpå, men lukka skjermen og lot være, og angrer ikke på det.

– Om jeg skulle ha gjort noe annerledes, så er det vel å fortelle mamma hva det var som foregikk. Men jeg ville ikke blande henne inn i det, sier Halvorsen til programlederen.

Kvinne med lyst hår og kjole og ung mann med blå skjorte og hvite bukser i tv-studio

Nichlas Halvorsen intervjues av programleder Vår Staude for tredje gang siden han var femten år. – Det er viktig for meg å kunne hjelpe andre, sier han.

Foto: Jean Christine Cena / NRK

Og vips, så er intervjuet over og det settes over til en smørblid reporter ute på Bygdøy Kongsgård. Fem minutter gikk fort, og mens det snakkes om dyrking av gourmetsopp på gården til kongen, forlater 19-åringen studio. Han er kjapp med å fiske opp mobilen fra lomma, kan det ha kommet noen meldinger?

– Oi, her står det «you rock», og det ene med det andre.

Mobilskjermen får kjørt seg de neste timene, i sterk kontrast til hvordan det var for bare få år siden. Da kom det ingen meldinger på telefonen. Få invitasjoner. Han følte seg ikke velkommen, og terskelen for å spørre om han også kunne få være med, var høy.

– Jeg syntes det var like ille å bli ignorert som å få stygge kommentarer. Helt klart, sier Halvorsen.

Mange som Nichlas

Nichlas Halvorsen har vært mye ensom, men er langt fra alene.

I en fersk rapport som Norstat har gjennomført på vegne av NRK, svarer hver tredje av de 600 spurte at de har opplevd utfrysing eller utestengelse gjennom sosiale medier.

En av fire forteller at de har opplevd uthenging. Tida da disse tingene bare skjedde i skolegården eller på arbeidsplassen, er forbi for lenge siden. For Nichlas var det der det starta. Han følte seg ensom, og meldte seg inn i sosiale nettverk for å bli kjent med flere. Det var få som brydde seg. Og de som gjorde det, kom med stygge kommentarer.

Det var ikke sånn han hadde sett for seg at det skulle bli.

– Gammeldags oppfatning av mobbing

Kristin Oudmayer, som jobber med mobbesaker for Unicef, mener voksne ikke helt skjønner hvor vanskelig det oppleves å aldri få «likes» eller kommentarer i sosiale medier, eller være med i chatter hvor alt skjer.

– Mange har nok en gammeldags oppfatning av hva mobbing er, og det er en kjempeutfordring. Da blir det vanskelig å sette seg inn i det og å ta det ordentlig på alvor. Vi tenker på egen oppvekst og hvordan det foregikk der, men dette har endra seg, sier hun.

Kristin Oudmayer

Kristin Oudmayer jobber for Unicef Norge. Hun pleier å ta de voksne med på en reise inn i mobbingens natur, som hun kaller det. Mobbingen forklares med barneøyne, og mye handler om hvordan de trenger å bli hørt. – Jeg opplever at de voksne får ganske mye å tenke på etter slike møter, forteller hun.

Foto: Sahand Ammari / NRK

Som leder av programmet «Du kan være Den ene», holder hun hvert år flere titalls foredrag rundt omkring på norske skoler, både for elever, foreldre og lærere. Etter foredragene hender det at en og annen tar kontakt og forteller hvordan de har det. Å ikke være inkludert er et tema som går igjen. Og at det er vanskelig å snakke med andre om det, fordi det er fort gjort å avfeie det med at «det er sånn jenter er», for eksempel. Og så skal man jo helst tåle litt.

– De blir forferdelig, forferdelig såra, og vet ikke hvordan de skal beskytte seg selv mot det, sier Oudmayer.

Når det er sagt, Oudmayer presiserer at dette ikke er svart-hvitt – hun mener tallene fra Norstat-undersøkelsen nok ikke betyr at 31 prosent har blitt mobbet.

– Det er viktig å nyansere det litt, for det kan også være enkeltepisoder hvor man gjerne kunne ha tenkt seg å bli inkludert, uten at det er snakk om systematisk mobbing. Det betyr ikke at det ikke er vondt og at man ikke kan bli såra. For det kan man bli, sier Oudmayer.

– Føler oss heldige

Det handler om kontraster, for når vi nå er på Universitetet i Oslo, er situasjonen en helt annen enn den Nichlas Halvorsen ble vant til.

Hadde lyden vært på, ville telefonene til de ferske studentene Hege Bellika Hansen og Maria Skage El-Yousef mest sannsynlig drevet oss til vanvidd. Gamle venner skal oppdateres, nye skal kontaktes. Det er i chatter på Facebook og Instagram samtalene foregår, i tillegg til Snapchat, som ruller og går «stort sett hele tiden».

Det er viktig å være oppdatert og tilgjengelig, selv om det ikke alltid passer – statsvitenskapsstudentene er jo strengt tatt her for å studere.

Kvinnelige studenter bak laptop

Hege Bellika Hansen og Maria Skage El-Yousef oppholder seg mye på lesesalen på Blindern for tida - helst uten å være tilgjengelig på chat.

Foto: Jean Christine Cena / NRK

– Det kan bli litt mye, spesielt nå i starten av skoleåret. Det skjer mye i livene til folk for tida, sier 19 år gamle Bellika Hansen.

For plutselig var vennegjengen spredt for alle vinder. Det krever sin kvinne å følge med på alt.

Bellika Hansen har derfor gått til anskaffelse av en app som skal hjelpe henne med konsentrasjonen. For hvert 20. minutt hun klarer å holde fingrene av mobilfatet, får hun ett poeng. Og samler hun nok poeng, vanker det forskjellige goder. Nå nærmer hun seg en gratis kopp kaffe i studentkafeen, og flere poeng gir rabatt på forskjellige butikker i byen. Ikke dumt når man er student.

– Det sier jo litt om hvor mye vi er på sosiale medier, at vi trenger noe som holder oss borte fra mobilen, sier studievenninnen Skage El-Yousef.

De føler seg skikkelig heldige.

– Det er nok et slags luksusproblem, hvis man kan kalle det det. Ikke at vi har for mange venner, for det har vi ikke, men at vi har mange vi ønsker å opprettholde kontakten med, forklarer hun.

En bestevenn å betro seg til

Helt der er ikke Nichlas ennå, at han bare kan velge og vrake i venner. Av og til kan han fremdeles føle seg ensom.

Men det har kommet seg veldig etter at han sto fram med mobbeproblemene, han har langt flere venner enn han hadde før, og nå også en bestekompis som han kan betro seg til. Kompisen hadde sett videoen og skjønt alvoret, og ikke minst hvor alene tenåringen var.

– Det er trist å tenke på at jeg måtte lage en video for at det skulle skje noe, men jeg velger å ikke fokusere så mye på det. Jeg måtte få det ut, og det var godt å ha gjort det.

Gutt med mellomblondt hår, lys hud og blå jakke, ser ned

– Jeg følte meg nok aldri helt velkommen, og det var vanskelig å skulle spørre om å få være med, forteller 19 år gamle Nichlas Halvorsen.

Foto: Jean Christine Cena / NRK

Forskere utestengte barn

At Nichlas følte det like ille å bli utestengt som å få stygge ord slengt etter seg, er ikke så rart, skal vi tro førsteamanuensis Mons Bendixen ved NTNU.

– Nedrakking og utestenging er to ulike ulike former for aggresjon som begge er vist å ha sterke negative helsemessige konsekvenser for den som blir utsatt, forteller Bendixen.

Han har, sammen med flere kolleger, forska på hva som egentlig skjer med oss når vi utestenges fra fellesskapet. Et ballspill skulle vise seg å få fram noe helt grunnleggende i oss mennesker.

For i ett av forskningsprosjektene foregikk det slik: Nitti sveitsiske barn mellom 10 og 14 år deltok i et ballkastespill på nett, kalt Cyberball. De fikk inntrykk av de spilte med to andre personer, som de fikk opp navn og bilde av på skjermen. I realiteten ble alt styrt av et program.

Oppgaven var å forestille seg at de fysisk kastet ball til hverandre, som de ville gjort i skolegården. De ante ikke at det egentlig handlet om sosial utestenging.

Mons Bendixen og Leif Edward Ottesen Kennair

Mons Bendixen er førsteamanuensis ved NTNU i Trondheim.

Foto: Arne Kristian Gansmo / NRK

Ved tilfeldig trekning fikk halvparten av deltakerne være med å kaste ballen hele tiden, men for andre var leken over etter 10–12 ballkast. De måtte se på at de andre fortsatte å kaste til hverandre i et par minutter til, før spillet tok slutt.

Og så skjer det: Da de ikke fikk ballen, forsøkte flere deltakere å snakke til maskinen for å få oppmerksomhet, andre ganger prøvde de å klikke med musa, men ingenting hjalp. De hadde blitt usynlige for resten.

De ekskluderte deltakerne følte mye mindre tilhørighet og kontroll. I tillegg oppga de at livet var mindre meningsfylt enn de som hadde blitt inkludert, og de følte seg mindre verdifulle.

– Dette er helt grunnleggende behov, forklarer forskeren.

– Vi trenger å ha kontroll

Å være en del av et fellesskap er utrolig viktig.

Hva skjer når disse behovene blir trua, som ved utestengelse?

– Vi får sterke negative reaksjoner. Blir man ekskludert, viser studier at bestemte områder i hjernen aktiveres. Dette er de samme områdene som aktiveres ved påføring av fysisk smerte. Det er rett og slett smertefullt å bli utestengt. Jeg tror ikke folk tenker over hvor lite som skal til, sier han.

Disse grunnleggende behovene har blitt til gjennom tusener av generasjoner og gjort oss mennesker til sosiale flokkdyr. De som holdt seg i grupper var også de som overlevde, og fikk avkom.

– Og selv om det kan være både krevende og konfliktfylt å være en del av fellesskapet, oppleves det likevel tryggere å være i en gruppe enn utenfor, sier forskeren.

Er du den som står utenfor?

Så hva gjør du, hvis du er den som står utenfor?

– Det har jeg tenkt mye på, for det er et vanskelig spørsmål, sier Kristin Oudmayer i Unicef.

For det er lett å si til den det gjelder at hun eller han ikke må bry seg. «Finn deg andre venner som virkelig bryr seg om deg» eller «du fortjener bedre».

Og så er det i realiteten ikke så enkelt.

Hos Unicef synes de likevel det er viktig at vi tenker over om dette er folk vi vil være sammen med. Hvorfor er det viktig å være en del av akkurat denne gjengen? Finnes det andre som kan inkludere og være åpne og interesserte?

– Hvis det er noen du kjenner ganske godt, er det viktig å vite hvorfor det skjedde. Det kan jo også handle om ubetenksomhet. Og når de som har stengt ute får vite at de har såra noen, kan også de bli lei seg. Alt er ikke med overlegg, sier Oudmayer.

Og akkurat det kjenner studentene på Blindern seg godt igjen i. Det kan være vanskelig å vite hvem som bør være med i en chat, sånn i farta.

– Det er ikke nødvendigvis sånn at man mener å ekskludere. Det er lett å glemme folk, det skjer vel egentlig hele tida. Man tenker ikke over at man ikke inviterte dem, rett og slett. Men det blir ofte fort retta opp, sier Hege Bellika Hansen.

Studievenninnen Maria Skage El-Yousef tror de som utestenger kan mene at det er en misforståelse.

– Men dét kan igjen brukes som en unnskyldning, parerer Bellika Hansen.

Mobilskjerm som viser chat

Maria Skage El-Yousef viser oss en helt vanlig samtale med venninnene på Messenger.

Foto: Jean Christine Cena / NRK

Ser framover

For Nichlas Halvorsen ble en video løsninga, som førte til langt mer oppmerksomhet enn han i det hele tatt hadde tenkt på. Tidligere kunnskapsminister Kristin Halvorsen var blant dem som hyllet tenåringen, og sa blant annet til TV2.no at guttungen var en helt.

Men den som trodde at alt var i orden etter at Nichlas hadde stått fram, den må tro om igjen. For da kom sjalusien. Han fortjente ikke all oppmerksomheten, mente noen. Andre nekta å gå med på at det var så ille som han ville ha det til.

– Men det må jeg nesten få stå for selv, for det var sånn jeg opplevde det. Så hvis jeg skal gi noen et råd, så må det være å snakke om det. Finn noen du stoler på, og fortell hvordan du har det, sier 19-åringen.

Ung mann med lyst hår, blå skjorte og mørk jakke

Etter flere år med mobbing har Nichlas Halvorsen begynt å få det bedre.

Foto: Jean Christine Cena / NRK