Søppelsekkene som kaster nytt lys over Palme-drapet

– Det er klart jeg var nysgjerrig. Det sto jo Christer Pettersson på nesten alt her inne, forteller Niklas Ristarp.

Han hadde bodd i leiligheten i ett år før han fant ut hvilken kjellerbod som tilhørte ham. Da Ristarp klippet over hengelåsen som hang på døra, forsto han raskt hvem som hadde bodd i leiligheten før ham.

I kjellerboden fant han blant annet notatbøker, bibler, og dagbøker fra mannen som for alltid er skrevet inn i historiebøkene som mannen som kanskje drepte Sveriges statsminister Olof Palme.

– Hva om jeg hadde funnet et våpen. Den tanken slo meg, hva om det ligger en pistol her?

Filmkollektivet Luftslottet hadde gått ut med en etterlysning i lokalavisa, der de ba folk om hjelp til å tegne et bredere bilde av Christer Pettersson i forbindelse med en spillefilm de ønsket å lage.

Da Ristarp ringte og sa at de gjerne kunne overta søppelsekkene, kontaktet de først politiet, men ingen kom for å se på materialet.

Så fikk filmskaperne et nytt og oppsiktsvekkende tips om å granske en av politimennene fra Palme-etterforskningen. Da valgte de å ta materialet til SVTs Uppdrag granskning, Sveriges svar på NRK Brennpunkt.

Det ble startskuddet for en helt ny historie om en av verdens mest omfattende drapsetterforskninger.

Drapet som rystet en hel verden

Anna Hage var 17 år og hadde vært på kino med en venninne da hun ble vitne til det som skjedde klokken 23:21 den 28. februar 1986 på Sveavägen midt i Stockholm sentrum.

– Jeg ser at det står tre personer litt lengre fram. Og noe skjer.

To skudd ble avfyrt, en mann faller og en kvinne bøyer seg over ham.

– Samtidig ser jeg en mann som løper vekk.

De to venninnene går bort for å se om det var noe de kunne gjøre. Mens mange voksne sto på trygg avstand og ringte til politi og ambulanse, var 17-åringenes første tanke at de måtte hjelpe til.

– Han er bevisstløs. Stirrende blikk. Åpen munn. Jeg kjenner etter om han har puls, men kjenner ingenting. Når jeg trykker på brystet hans kommer det mer blod. Det kommer en større og større pøl under ham. Jeg sklir rundt i blodet på mine knær og hender. Etter hvert kommer det også blod ut av munnen hans, minnes Hage.

– Jeg tenker bare på at jeg må få i gang hjertet hans. Vi vet jo ikke hvor skuddet har truffet. Det er det eneste jeg tenker på.

Anna Hage gikk sykepleierlinja på videregående skole da hun sto på knærne på asfalten og forsøkte å redde livet til statsministeren. Hvem det var, forsto hun ikke før etter ambulansen kom til stedet.

– Når ambulansen er der, og han skal legges på en båre, sier Lisbet Palme: «Ser dere ikke hvem jeg er, jeg er Lisbet Palme og det der er min mann, Olof Palme, vår statsminister,» forteller Hage.

Fantomtegningen

Da Palme ble drept, var Christer Pettersson 38 år og en beryktet rusmisbruker i Stockholms underverden. Allerede som 23-åring ble han dømt for å ha stukket ned og drept en mann han kom i krangel med på gata, i samme område som der Palme ble drept.

Palme-drapet er blitt etterforsket i 32 år, men det er fremdeles usikkert hvordan Christer Pettersson ble et hett spor i etterforskningen.

– Vi klarte aldri å fastslå hvordan Christer Pettersson kom inn i politietterforskningen. Det fantes ingen tydelig inngang, sier Inga Britt Ahlenius, som satt i regjeringens granskingskommisjon.

Politimester Hans Holmér, som ledet jakten på Palmes morder, var mer byråkrat enn etterforsker. Han satset på spektakulære metoder, mens tradisjonelt politiarbeid ble nedprioritert.

Holmér sørget for at det ble laget en fantomtegning basert på en vitneobservasjon av en mystisk mann. Han presenterte tegningen i media, og sa at politiets hovedhypotese var at den avbildede mannen var morderen.

Fantomtegningen brakte Christer Petterssons navn inn i etterforskningen. Blant de mange tusen tipsene som kom til politiet, fortalte en at han har sittet fengslet sammen med en mann som «nesten var en kopi av tegningen av Olof Palmes mordere».

Også en fengselsbetjent tipset om Pettersson, og beskrev han som «fullstendig gal».

Kicki Eriksson, som da var 34 år, var hjemme hos Petterson kort tid etter at fantomtegningen ble publisert i april 1986.

– Han var veldig opprørt. Det var en vanskelig stemning, man visste ikke hva som kunne skje. Den fantomtegningen var jo ute i avisen også.

– Var det et følsomt tema, å ta opp at han var så lik?
– Ja, det måtte man ikke gjøre.

– Virket han redd for at det skulle komme noen?
– Ja, han hadde forberedt seg med en øks, og dratt for gardina så man ikke kunne se inn.

Fantomtegningen ble senere ett av Hans Holmérs mest kritiserte feilsteg. Ingenting tyder på at tegningen forestiller morderen, ettersom den mystiske mannen ble sett opp til 20 minutter etter drapet.

Selv om tipsene om den drapsdømte rusmisbrukeren ble sett på som interessante av flere i politiet, ble de lagt vekk.

Etterforskningslederen Hans Holmér trodde ikke en rusmisbruker sto bak mordet, han satset alt på sporene som pekte mot den kurdiske organisasjonen PKK, som den svenske regjeringen hadde definert som en terrororganisasjon.

Politiet gjennomførte flere razziaer og arrestasjoner i det kurdiske miljøet i Sverige. Den store aksjonen endte med et mageplask, tingretten mente bevisene ikke engang holdt til varetektsfengsling.

I ettertid vet vi at det sporet var fullstendig feil, sier den svenske journalisten og forfatteren Jan Guillou.

– Det betyr egentlig at politietterforskningen fra første dag var mer preget av å jage en politisk minoritet i Sverige, enn å drive politiarbeid.

Hans Holmér ble presset til å gå av etter at kurdersporet havarerte. Da hadde det gått over 700 dager siden drapet, og det var et enormt press mot politiet om å finne en gjerningsmann.

Pågripelsen

Uppdrag granskning har gått gjennom dokumentene fra etterforskningen, og sett nærmere på innsatsen til politimannen Thure Nässén. Han konsentrerte seg om å etterforske rusmisbrukere, narkotikalangere og prostituerte i Stockholm.

Våren 1986 begynte Nässén å avhøre narkolangeren Sigge Cedergren, som selv var storbruker av amfetamin.

I avhørene fortalte Cedergren stadig mer inkriminerende opplysninger om Christer Pettersson. Om motiv, tilgang til våpen, og hva Pettersson gjorde på mordkvelden.

Etter hvert ble Christer Pettersson hovedspor, og politiet brukte store ressurser på å knytte ham til mordet. De avlyttet telefonen hans og spanet på ham, uten at det avslørte annet enn Petterssons hang til rus og fyll.

På morgenen den 14. desember 1988 pågrep de Pettersson for å få avhørt ham. Selv trodde han at han skulle slippe fri etter et par timer, men slik gikk det ikke.

I politiavhørene nektet han.

– Hvilket motiv skulle jeg ha for å drepe Palme? Fortell meg det. Jeg har ikke drept Palme. Hvorfor skulle jeg ha gjort det. Hvorfor?

Men Sigge Cedergren hadde fortalt politiet om et mulig motiv. Han sa at Pettersson var beredt til å drepe Palme for Lars Tingström, også kjent som Bombemannen, som ble dømt til livstid i fengsel for flere store bombeangrep i Stockholmsområdet.

I søppelsekkene fra Petterssons kjeller finnes koblinger mellom Bombemannen og Christer Pettersson. Pettersson leste korrektur på tekstene til Tingström, og de skrev til hverandre og diskuterte politikk.

Politiet hadde et mulig motiv, men de måtte også knytte Pettersson til åstedet.

Lisbet Palme virket sikker da hun pekte ut Pettersson på statsadvokatens kontor den 14. desember 1988. Hun fikk se en rekke passbilder og pekte på ett av dem.

– Ja, det er nummer åtte. Han passer til min beskrivelse. Ansiktsformen, øynene. Og det ruskete utseendet, sa Lisbet Palme under konfrontasjonen.

Selv om det hadde gått nesten tre år siden hun sto noen få meter fra gjerningsmannen, var hun overbevist om at politiet hadde funnet rett mann.

– Etter konfrontasjonen var jeg veldig sjokkert. Jeg hadde ikke regnet med at det skulle være den personen som jeg kjente igjen. Jeg tror jeg først sa noe om at han så alkoholisert ut, forklarte hun i tingretten.

Med Palmes enke som det viktigste vitnet, ble Christer Pettersson dømt til fengsel på livstid den 27. juli 1989. Dommen ble avsagt under dissens, de to fagdommerne mente at Pettersson skulle frikjennes.

2. november frikjente lagmannsretten Christer Petterson på alle punkter. I dommen påpekes mangel på tekniske bevis, uklart motiv og tvilsomme vitnebeskrivelser.

Riksadvokaten valgte å ikke anke frifinnelsen til høyesterett, og Pettersson ble igjen en fri mann.

Vitneforklaringene som rakner

Den 12. oktober 1989 kom Christer Pettersson hjem til leiligheten sin i Stockholm-forstaden Sollentuna. Med armene fulle av sprit og røyk i munnviken brøytet han seg gjennom et kobbel av pressefotografer, klar for å feire friheten.

Men skuddene på Sveavägen forfulgte Christer Pettersson hele livet.

Selv etter frifinnelsen holdt enken fast ved at Petterson var morderen, og hennes vitneforklaring overbeviste mange, deriblant Sveriges nåværende statsminister.

– Lisbet Palme er sikker på at det var Christer Pettersson, og da tror jeg på det, sa Stefan Löfven på 30-årsdagen for mordet.

Men hvor sikre var egentlig de seks vitnene som plasserte Pettersson ved Sveavägen mordnatten?

Når Uppdrag granskning går igjennom etterforskningsdokumentene, finner de svakheter ved alle vitneforklaringene.

En 25-åring pekte ut Christer Petterson i nærheten av åstedet. Men på minnemarkeringen ett år etter drapet hadde han pekt ut tre personer som ble fotografert av politiet fordi han mente de lignet på mannen han hadde sett utenfor kinoen.

– Det finnes ingen likhetstrekk mellom Christer Petterson og noen av de tre personene på disse bildene. Det er helt klart, sier Inga Britt Ahlenius, som satt i regjeringens granskingskommisjon.

Etter at Christer Pettersson ble arrestert, fortalte en rusmisbruker til politiet at han hadde sett Pettersson ved kinoen like før mordet. Men de sju første gangene han ble avhørt visste han ikke engang selv om han hadde vært der.

Han fortalte tvert imot at hadde vært så fjern på grunn av dop og sprit at han ikke husket hva han hadde gjort den kvelden. Det var først flere år etter mordet, etter å ha vært i kontakt med politimannen Thure Nässén, at han kom på at han hadde sett Pettersson i området.

En pølseselger på Sveavägen hadde sett en mann følge etter ekteparet Palme på mordkvelden. I retten sa han at han var sikker på at det var Christer Pettersson han hadde sett.

Men i avhør hadde han beskrevet mannen han så som lys, så mørkhåret, deretter hvithåret, før han pekte ut den mørkhårede Pettersson.

Et annet vitne fortalte at hun så en mann med stirrende blikk utenfor kinoen. Hun sa i forhør at Christer Petterson var ganske lik mannen hun så. Tre år tidligere hadde hun gjort en tilsvarende vag identifisering av en annen mistenkt.

Mårten Palme, sønnen til Lisbet og Olof Palme, så en mann utenfor kinoen, som han med en viss sikkerhet pekte ut som Christer Pettersson.

Tre måneder tidligere hadde han imidlertid fortalt politiet at en kurdisk mann var lik den han hadde sett på mordkvelden. Han hadde også tidlig rapportert at en italiensk gangster lignet.

Hva med Lisbet Palme, det eneste vitnet som så morderen på nært hold? På mordnatten fortalte hun først politiet at det var to gjerningsmenn, senere at det var én. Hun kunne ikke beskrive ansiktet.

I politiforhør beskrev hun en mann med kompakt kropp og kort hals, men ingen øvrige detaljer om utseende eller klær.

Da hun tre år senere pekte ut Christer Pettersson med sikkerhet, var det etter at en politiadvokat først hadde fortalt at den mistenkte var en alkoholisert voldsmann. Den eneste rusmisbrukeren i videokonfrontasjonen var Pettersson. De elleve andre, de såkalte figurantene, var ansatt av politiet.

– Når man gir folk den bakgrunnsinformasjonen, at den mistenkte er rusmisbruker, vil om lag åtte av ti peke ut Christer Pettersson. Man har gjort tester i ettertid og sett at med den informasjonen Lisbet Palme hadde, er en identifikasjon ikke verdt noe som helst, sier Pär-Anders Granhag, en av Sveriges fremste eksperter på avhørsteknikk.

Manipulasjon

Det svenske filmteamet fikk et anonymt tips om å undersøke politimannen som ble berømt for å ha pågrepet Christer Pettersson.

I brevet antydes det at politiet på en eller annen måte har manipulert etterforskningen av Palme-drapet. «Kontakt Lillemor om hun orker. Lykke til», skriver den anonyme tipseren.

Lillemor Östlin, bedre kjent som Hinseheksen, har tilbrakt store deler av livet i kvinnefengselet Hinseberg.

– Jeg har fortalt dette til politiet flere ganger. Men ingen har brydd seg. Det synes jeg er rart, sier Lillemor Östlin.

– Jeg blir fortsatt opprørt når jeg ser på bildet som viser Christer Pettersson bli pågrepet. Jeg synes det er opprørende fordi vi visste i to måneder før han ble pågrepet, at han skulle tas og anklages for mordet på Palme, sier Östlin.

Östlin forteller at hun tidlig på høsten 1988 fikk vite at politimannen Thure Nässén forsøkte å manipulere Palme-utredningen ved å lokke rusmisbrukere til å vitne mot Christer Pettersson.

– Han lokket dem med belønningen, fordi politiet ville ha saken oppklart, hevder hun.

– Hva ville han at de skulle gjøre?
– De skulle vitne mot Christer, sier Östlin.

– Med all respekt. Hvorfor skal man tro på deg, som har vært kriminell og narkoman i 50 år, mot en høyt ansett og hyllet politimann?
– Ja, det kan være problematisk. Men det er kanskje fordi jeg er en kriminell fengselsfugl at jeg får vite ting andre ikke får vite, sier Östlin.

I 1987 høynet myndighetene belønningen for avgjørende opplysninger om Palme-drapet til 50 millioner kroner.

Narkolangeren Sigge Cedergren var en av politiets viktigste kilder i saken mot Christer Pettersson. Han fortalte om motiv, våpen, og at Pettersson hadde forsøkt å skaffe seg et alibi.

Samtidig var det en svakhet at politiets stjernevitne selv var en nedkjørt rusmisbruker.

Uppdrag granskning har intervjuet ti av politispanerne som jobbet i Palme-gruppen. Tre av de ti hevder at det fantes innslag av manipulasjon i Christer Pettersson-saken.

De forteller at Thure Nässén systematisk fôret Sigge Cedergren med opplysninger for at han skulle svare «riktig» under forhørene.

Cedergren ble avhørt 43 ganger, og ofte uten at det ble gjort opptak av avhørene.

Under de første elleve avhørene nevnte han ikke Christer Pettersson. Han fortalte at han hadde hørt skuddene og sett en flyktende mann.

Først pekte han ut mannen som den kjente tyven Lars-Inge Svartenbrandt, deretter en politimann som var figurant i en konfrontasjon, så sangeren Ted Gärdestad og til slutt Christer Pettersson.

Ifølge politiets egen telefonavlytting var Cedergren dessuten hjemme og snakket i telefonen da Palme ble drept.

– Jeg har sett på rundt 20 av forhørene som ble gjort med Cedergren, og må si at jeg sjelden har sett noe så rotete som dette, sier avhørsekspert Pär-Anders Granhag.

Han viser blant annet til at når Cedergren sier noe som er i strid med opplysninger politiet allerede har, får han hjelp av politimannen.

– Det er en gåte for meg at man kunne tillegge hans vitneforklaring så stor vekt som man faktisk gjorde, sier Granhag.

Politimannen Thure Nässén lot seg ikke intervjue av Uppdrag granskning, men overfor Aftonbladet avviser han påstanden på det sterkeste.

– Det er ikke lokket fram noe med en eneste krone, sier han til Aftonbladet.

– Jeg har aldri gjort det, jeg ville aldri gjort det. Jeg har vært så ærlig at jeg nesten blir dårlig når jeg tenker på hvor ærlig jeg har vært, sier Nässén til Expressen.

Han reagerer på at tidligere politikolleger hevder han manipulerte avhør.

– De kunne sagt det til meg tidligere. Å komme med det nå når jeg er 83 år, det synes jeg er jævlig dårlig gjort.

50 millioner i potten

I Christer Petterssons etterlatte papirer finnes det ingenting som tyder på at han mistenkte politiet for å manipulere etterforskningen mot ham. Men han skriver at han mener å vite at Sigge Cedergren var ute etter den lovede belønningen.

Cedergrens daværende kjæreste forteller til Uppdrag granskning at Thure Nässén og hans kolleger lokket henne med penger.

– Man skulle få belønning. Man skulle bli husket på dersom man bidro til at Christer Pettersson ble satt inn. Man skulle tjene på det, sier hun.

Flere rusmisbrukere har gjennom årene hevdet at politiet lokket dem med penger. Men beskyldningene har hele tiden blitt avvist. Under rettssaken gikk aktor hardt ut mot ett av vitnene, som sa han hadde blitt manipulert til å gi falske opplysninger.

Aktor holdt lydopptaket fra avhøret med vitnet opp foran retten og sa:

– Er du sikker på det? Her har jeg båndet fra avhøret. Det finnes ingenting på dette lydbåndet som tyder på at de har nevnt tallet 50 millioner. Det ble gjort opptak av hele avhøret, skjønner du.

Penger er ikke omtalt i avhørsprotokollen. Politimannen som gjorde avhøret avviser også at han lokket med penger:

– Å prate om penger og belønning under et forhør, det er helt utelukket. Det har i alle fall ikke skjedd i mine avhør, sier han.

Men Uppdrag Gransking fant fram til lydopptaket, som beviser at det var rusmisbrukeren i vitneboksen som fortalte sannheten.

– Om han blir dømt, da kan du kjøpe de hestene dine, sier politimannen.
– Mener du at jeg kan få belønning for dette?
– Du vet hvor mye som ligger i potten.
– Ja, kan jeg få de pengene da?
– 50 millioner.

Konfrontert med opptaket sier politimannen at hensikten aldri var å lokke fram falske vitneforklaringer.

Kjøpt av media

Den dømte og frikjente statsministermorderen ble raskt en kjendis i 90-tallets nye medieverden.

– Jeg tror folk så på ham med en slags skrekkblandet fryd. Han var en seermagnet. Det er den harde virkeligheten, sier Robert Aschberg.

Christer Pettersson var ofte å se på TV3-programmet til Aschberg. I ett klipp spør han Pettersson hvorfor han stilte opp naken i et manneblad.

– Hva var poenget med å vise kuken der?
– Vise kuken? Jeg fikk jo 25.000 spenn, svarer Pettersson.

Mens Christer Pettersson stadig ble mer preget av et liv som rusmisbruker, lokket journalister ham med betaling for å stille opp i media og fortelle om sin rolle i Palme-drapet.

– Han likte å kile troen på at han var morderen. Ikke gå hele veien og tilstå. Men han gikk veldig nær stupet.

Etter et avisoppslag der Pettersson skrev under på at han var Palme-morderen, stilte han opp hos Robert Aschberg for å kommentere innrømmelsen.

– Hvorfor skriver du under på dette?
– Fordi det kanskje gir meg litt spenn.

– Er det bare derfor?
– Ja, det kan du banne på.

I papirene til Pettersson fant Uppdrag granskning kvitteringer som viste at han hadde fått godt betalt.

– Var det ikke en fare for at han gikk med på hva som helst, om han trengte penger?
– Jo visst, svarer Robert Aschberg.

– Men dere gjorde det likevel?
– Ja, det kunne ledet saken framover. Hvis han hadde erkjent detaljer kunne det vært interessant for de rettslige myndighetene.

– Hvor mye betalte dere ham?
– Det kommer jeg aldri til å si. Det er forretningshemmeligheter.

De bortgjemte søppelsekkene avslører at bare fra Robert Aschbergs produksjonsselskap Strix fikk Christer Pettersson utbetalt nesten 300.000 svenske kroner på ett år.

– Var det slike summer år etter år?
– Ja, du kan spørre hvor mye du vil, jeg kommer ikke til å svare. Om du har dine papirer får du vel vise dem.

– Utnyttet du en rusmisbruker som ville ha penger til dop og husleie?
– Det kan man si at jeg gjorde. Men jeg tror han satte pris på pengene. Jeg utnyttet det kommersielle systemet, og den interessen som fantes for emnet. Men jeg kan jo minne om at også Aftonbladet, Expressen, Svenska Dagbladet, DN, og Sveriges Television var full av Christer Pettersson.

Uppdrag granskning finner kvitteringer på betalte oppdrag fra blant andre SVT, Strix/TV3 og DN.

Alene i døden

29. september 2004 døde Christer Pettersson på Karolinska Universitetssjukhuset, 57 år gammel.

Ingen tok kontakt for å ordne med begravelsen. Ingen pårørende møtte opp i kirken.

– Media dømte ham hardt. Ubarmhjertig. Mennesker generelt, mange av dem, kalte ham for “Palme-morderen” ute på åpen gate, sier presten Anders Roos, som forrettet begravelsen.

– Vi fikk ta farvel og overlate et slitent guds barn i guds hender.

– Jeg kjenner meg igjen i Christer fordi det er den laveste sosiale statusen man kan ha. Ingen bryr seg om hva man sier. Alle går ut ifra at det ikke finnes noe sant i det, men også vi er mennesker, sier Lillemor Östlin.