Mari Aspevold Kristiansen (16) venter på skolebussen.
Mens andre i klassen fortsatt sover, blir Mari (16) hentet av skolebussen.
Mari Aspevold Kristiansen (16) sitter alene på skolebussen, en grytidlig morgen i Steigen i Nordland.
Hun setter seg på sin faste plass. Her har hun tilbragt minst 1700 timer. Over to ekstra skoleår.
Mari Aspevold Kristiansen (16) på skolebussen, en tidlig morgen i Steigen i Nordland.
Mari er tålmodig. Men det føles håpløst når bussen snur rett før hun er framme på skolen.
Tre brødre venter på skolebussen i Sømådal i Engerdal kommune.
For Norges yngste pendlere er hverdagen full av omveier.
Tre brødre venter på skolebussen i Sømådal i Engerdal kommune.

Barndom på bussen

Barndom på bussen

Det er over to timer til skolen ringer inn, men Mari Aspevold Kristiansen har allerede vært lenge oppe.

16-åringen fra Steigen i Nordland hiver i seg frokosten. På TV-en har hun en klokke som teller ned mot kvart over sju.

– Jeg har en kompis som bor nærme skolen. Han kan sove til kvart på ni hvis han virkelig vil, sier Mari.

Mari (16) spiser frokost hjemme i Steigen.

NRK har kartlagt skyss for alle grunnskoler i hele Norge. Vår oversikt viser at elevene reiser over én million kilometer til sammen – hver dag, hver vei. Noen sitter så lenge på bussen at det tilsvarer flere ekstra skoleår.

Frosten knitrer under føttene når Mari småløper ut mot veien. Hun fisker fram mobilen og setter på lyset for å vinke til sjåføren.

Mari (16) setter på lyset på telefonen for å signalisere til skolebussen.
Mari står i veikanten når skolebussen kommer.

– Hvor er refleksen din, spør han med streng stemme.

– Unnskyld, den glemte jeg i dag, sier Mari og skynder seg bakover i bussen.

Der har hun fast plass. Noen fordeler er det med å gå på først.

Men ruta hun nå skal gå løs på, har flest ulemper. Den er så lang at hun vurderer å flytte fra Steigen til sommeren.

Når Mari setter seg i setet, er klokka 07.30.

Utenfor vinduene seiler fjell og fjord forbi. I denne farta kunne hun vært framme på en halvtime.

Men rett før skolen snur bussen. De skal hente barneskolebarn.

Så kjører de til barneskolen - i helt motsatt retning.

Etter et kort stopp skal de nok en gang til Marhaug. Denne gang for å hente eldre elever.

Endelig er de tilbake på rett kurs. Det har nå gått en time siden Mari satte seg på bussen.

Mari må bare le.

– Det er ganske kjipt at vi er så nære skolen og så kjører vi en helt annen retning.

For noen år siden var skoleskyssen organisert annerledes, men rutene ble endret og reisetiden økte før Mari begynte på ungdomsskolen.

Passasjerer går av og på skolebussen i Steigen i Nordland.

I myndighetenes statistikk står det bare at Mari får skoleskyss fordi hun bor 24 kilometer fra skolen. Realiteten er en snirklete og nesten dobbelt så lang kjøretur.

Mari (16) sitter på skolebussen sammen med venninnene Grete (t.v.) og Diana, en tidlig morgen i Steigen i Nordland.
Mari (16) sover på skolebussen i Steigen i Nordland.

Mari og venninnene Diana og Grete gjør det beste ut av reisen. Denne morgenen synger de sanger med hastigheten skrudd opp til det dobbelte.

– Vi finner på ganske mye rart for å få tida til å gå, sier Mari.

Det må de når de kommer fram også. For bussen ankommer 20 minutter før skoletid.

Mari (16) og venninnene spiller kort før første time starter.

Hva gjør all bussingen med norske barn og unge? Over 136.000 grunnskoleelever er avhengig av skyss.

Ingen har oversikt over hvor lenge de sitter der til sammen, men det er snakk om millioner av timer i året.

Og flesteparten er mye yngre enn Mari – og mindre vant til å sitte stille.

Årevis med bussing i vente

1000 kilometer sørover fra Steigen, i langstrakte Engerdal kommune ved svenskegrensa, er seks år gamle Anders også tidlig oppe.

Anders (6) sitter ved frokostbordet hjemme i Sømådal.
Tidlig oppe hjemme i Sømådalen.

Storebror Johan Melchior (8) har ennå ikke funnet veien til kjøkkenbordet.

Anders begynte på skolen i august. En ny hverdag med mange timer ved pulten. Men det er ikke bare der han sitter stille.

Innen Anders er ferdig med grunnskolen, har han brukt 3800 timer på skolebussen. Det tilsvarer fem ekstra skoleår.

To skorper og et halvspist eple ligger igjen på kjøkkenbordet når familien på fire omsider får stablet seg ut av døra. Gårdsplassen deres er bussens første stopp.

Helsefarlig

Forskerne vet litt om barn på buss. Det er for eksempel vist at elever med lang skoleskyss er i dårligere form og har større risiko for rygg- og hofteplager senere i livet. Selv balansen kan faktisk bli svekket.

Mange opplever å bli erta eller ledd av på skolebussen. Noen har også vært utsatt for vold.

Men det finnes ikke mye forskning, og mesteparten er gammelt. Og myndighetene, de har altså ikke oversikt over hvor lenge norske barn sitter på bussen, langt mindre hva som skjer underveis.

Faktisk er det ingen om bord som har ansvar for å passe på heller.

Blikket på veien

– Au! Slutt!

Brødrene Anders og Johan Melchior småkrangler i setene. Sjåføren ser raskt opp i speilet, før han må følge med på veien igjen.

– Dere må ikke krangle så fælt nå, gutter!

Kjell Heggberget har kjørt skolebuss i 30 år. Han sørger for at de minste barna får sitte på bilputer, og at de fester sikkerhetsbeltene.

Det har hendt at han må stoppe bussen for å be noen roe seg. Men det er ikke han som skal være barnevakt.

– Jeg har nok med å passe på veien. Det kan være mye dårlig føre her om vinteren, med smal vei og skråninger. Det er ikke mye å gå på når det kommer et vogntog.

Utsikt over landeveien mellom Engerdal skole og Sømådal.

Heller ikke de som jobber på skolene har plikt til å følge med, fordi skyssen skjer utenfor skolens område, ifølge Utdanningsdirektoratet. De har heller ikke samme mulighet til å gripe inn.

– Lange bussturer kan være utfordrende for oss, sier assisterende rektor Elin Østvang ved Engerdal skole.

Alle de 110 elevene blir busset, for skolen ligger strategisk plassert midt mellom de to største tettstedene i kommunen. Til sammen blir det mange timer uten voksentilsyn.

Skolebussen står og venter utenfor Engerdal barne- og ungdomsskole.

Med jevne mellomrom får skolen høre om uro på bussen. For å kunne hjelpe er skolen helt avhengig av at noen varsler. For de er altså ikke til stede selv.

– Så fort vi får melding om problemer, tar vi det opp med de elevene det måtte gjelde, og eventuelt de foresatte, sier Østvang.

Det har hendt at en ansatt fra skolen har blitt med på bussen. Men det blir bare en sjelden gang, for de ansatte på skolen bor ikke nødvendigvis langs bussruta.

– Da må de komme seg dit med bil selv, så det er en del logistikk, sier den assisterende rektoren.

Hjem igjen

Når det ringer ut etter siste time, har seks år gamle Anders fortsatt langt igjen.

Utenfor gymsalen står bussene på rekke og rad. Førsteklassingen synes foreløpig det er moro med buss og løper av gårde i det lærerne gir klarsignal.

– Det er mye fint å se ut av vinduet, synes Anders.

Skolebarna løper mot bussene utenfor Engerdal barne- og ungdomsskole.
Det er mye myrer og ødemark langs skolebussveien i Engerdal.

Minuttene tikker sakte gjennom det tåkelagte landskapet. Brødrene bruker mesteparten av tiden til å vente og se ut.

– Noen ganger leker vi tommelkrig, sier storebror Johan Melchior.

Anders og Johan Melchior leker "tommelkrig" på skolebussen.

En kort stund er de oppslukt i en verden av fektende fingre, men leken ebber fort ut.

– Det hender ofte at de sovner, forteller sjåfør Heggberget.

Lenger bak i bussen sitter noen eldre gutter. De ser ned i mobilen eller hører på musikk. Det er ikke mye annet å ta seg til.

På tunet står mamma Monica og pappa Jonas og venter når brødrene kommer hjem.

Over to timer og elleve mil i buss er unnagjort denne dagen, i tillegg til timene på skolebenken. Nå venter middag ... og lekser.

Johan Melchior og Anders blir møtt av mamma Monica og pappa Jonas når de kommer hjem fra skolen.
Anders (6) gjør lekser på iPad.

Kjempet for nærskolen

Foreldrene er glade for at det er noen eldre gutter fra bygda som også tar bussen, det føles trygt. At sjåføren er den samme hver dag, hjelper også.

– Men vi merker jo at ungene er slitne når de kommer hjem. Heldigvis har de yngste elevene fri hver onsdag. Det gir dem en mulighet til å hente seg inn, forteller pappa Jonas Johnsgård.

Anders hjelper til med middagen hjemme i Sømådal.

Foreldrene har gått flere runder med seg selv. Livsverket til familien, et turistsenter de har drevet gjennom fire generasjoner, ligger akkurat her i den lille bygda Sømådal.

Da de overtok familiebedriften, hadde bygda egen barneskole. Men den hadde få elever, og kommunen kunne spare penger ved å legge den ned.

Familien Spånberg Johnsgård spiser middag hjemme i Sømådal.

Monica og Jonas kjempet for grendeskolen til det siste, men i 2016 var det kroken på døra. Johan Melchior var to år og Anders lå i mammas mage. Plutselig måtte familien ta et vanskelig valg: flytte eller godta at sønnene skulle sitte flere tusen timer på skolebussen.

Mange familier må ta liknende valg. Siden 2012 har det i snitt blitt lagt ned 48 skoler hvert år.

Monica og Jonas valgte å bli i bygda.

– Vi har jo vært enige om at hvis ungene ikke takler busskjøringa, så får familiebedrift være familiebedrift, og vi finner på noe annet, sier pappa Jonas.

Men enn så lenge holder de ut.

Vil flytte

Hjemme etter en lang dag er også Mari i Steigen. Også hun har lite fritid igjen når hun kommer hjem. Heldigvis tar hjemturen bare halvparten så lang tid.

Mari (16) gjør seg klar til leksene etter skoletid.

Etter sommeren venter videregående. Da har hun valget mellom å bli værende i Steigen, eller søke seg til et annet sted i landet og bo på hybel.

– Faktisk er bussen en av grunnene til at jeg ikke har så veldig lyst til å gå her i Steigen. Og hvis jeg skulle bodd en annen plass, ville jeg valgt et sted som er nærme skolen. For jeg gidder ikke bruke så lang tid i buss.

Mari synes det er trist at hennes fritid blir en post på fylkeskommunens budsjett.

– De ser bare pengene i stedet for folkene som bor på plassen. Selv om jeg snart er ferdig med ungdomsskolen, er det viktig at noen sier fra at det ikke er greit.

Mari

– Eneste mulighet

I 2020 ble rutetilbudet i området der Mari bor endret, slik at reisetiden økte. Steigen kommune klaget, og fortalte om stor uro og bekymring blant elever og foreldre.

Kommunen mente den nye ruta var i strid med retningslinjene, fordi elevene fikk unødig lang reisetid. Men de fikk ikke gehør hos de ansvarlige for skoleskyssen:

Fylkeskommunen ønsket å endre tilbudet for å få til et mer rasjonelt driftsopplegg, og mente reiseveien var akseptabel, sier oppvekstleder i Steigen, Kenneth Holen.

Nordland fylkeskommune forklarer endringen med at drosjeeieren som kjørte deler av ruta sa opp løyvet, og at det ikke finnes andre drosjer i området.

Dagens løsning er derfor eneste mulighet for å få alle elevene til og fra skolen, ifølge faggruppeleder for rutetilbud og drift, Jens Morten Nystad.

Fylkeskommunen mener reisetiden kan kortes ned hvis Steigen kommune gjør endringer i skolekrets og timeplaner.

Utsikt fra skolebussen i Steigen, Nordland.

Dette er noe vi eventuelt må se nærmere på. Vi vil også kontakte fylkeskommunen for å se på hvordan vi sammen kan finne løsninger som blir best mulig for alle parter, svarer Holen i Steigen.

Nystad vil gjerne ta opp tråden med Steigen kommune for å finne en best mulig løsning. Han sier de forsøker å tilrettelegge for en effektiv og sømløs reise for så mange som mulig. Spesielt for de yngste elevene.

– Samtidig må vi forholde oss til skolekretsgrenser, timeplaner, tilgang på sjåfører og korrespondanser med øvrig rutetrafikk.

Mens de ansvarlige diskuterer om skoleskyssen kan løses bedre, har Mari rukket å starte på ungdomsskolen, fullføre to år og være over halvveis på sitt siste år på grunnskolen.

På mandag vil hun, lille Anders i Engerdal og 136.000 andre stå klare i veikanten igjen.

Mari (16) venter på skolebussen i Steigen.

Sveip for å se flere bilder fra skolebusslandet Norge.

Alexander (5) og Axel August (11) venter på skolebussen ved Øyenkilen i Fredrikstad.

Fem år gamle Alexander venter spent på skolebussen for aller første gang. Han er en av 11.153 førsteklassinger som har krav på skyss. Axel August (11) er allerede en rutinert skolebusser.

På skolebussen i Engerdal.

Bussreisen tar 50 minutter hver vei for Olle (9). Storebrødrene kunne gå til den lokale skolen da de var på hans alder, men nå er den lagt ned.

Søstrene Mari og Kjersti venter på skolebussen i Langlim i Telemark.

Søstrene Mari og Kjersti venter i et kryss i Langlim i Telemark. Bygda har ikke hatt egen skole siden 1960, så her er skolebarna helt avhengig av skyss.

På skolebussen i Fredrikstad.

Bodil (10) bor rundt 4,5 kilometer fra skolen, og får derfor gratis skyss. Klassekameraten Benjamin (10) bor 3,5 kilometer fra skolen og må betale bussbilletten selv.

Skolebusstaxi, Flatdal.

Mange steder settes det inn taxi for å frakte mindre grupper med elever til og fra skolen. Her viser Selja (6) fram et nytt triks til sjåfør Svanhild.

Lita (6) venter på at skolebussen skal kjøre henne hjem.

Lita (6) venter på at skolebussen skal kjøre henne hjem. Hver dag bruker hun omtrent 40 minutter på transporten til og fra skolen. Det blir mange timer i løpet av ti skoleår.

Hei!

Har du noen tanker om denne saken, eller andre tips knyttet til skoleskyss i Norge? Ta gjerne kontakt!

Vil du lese andre saker jeg har laget kan du sjekke ut reportasjen om de hemmelige vrakene i norsk natur, eller fotoreportasjene om turistboom på Island og 60-åringen med 6,7 millioner YouTube-visninger