Firehjulingen humper oppover bratte traktorveier. De grove dekkene får så vidt tak i underlaget i de sleipeste partiene.

Knut Berdal Ringhus manøvrerer tålmodig gjennom terrenget. Han kjenner området godt, siden han har vokst opp på en gård i nærheten.

Snart må han ta beina fatt. Det er rett og slett ikke mulig å kjøre lenger.

Herfra er det fortsatt et stykke å gå i den bratte lia. Det finnes ingen sti fram til den forlatte bilen.

Knut er en av ytterst få som vet at vraket står akkurat der. Men selv han, som er lokalkjent, må leite etter den gamle Opelen.

For noen ville det vært en drøm å finne denne bilen. Men de hadde aldri røpet hvor den står.

På Facebook finnes det egne grupper med tusenvis av medlemmer som vet å sette pris på rustne vrak. Hver dag deles det bilder og historier av skrotbiler fra hele landet. Det gjettes på modeller og årstall.

Men skriver noen hvor kjøretøyene er fotografert, kan det bli dårlig stemning. Mange er redde for at myndigheter og miljøforkjempere skal fjerne dem.

Gruppa «Norske skrotbiler i skog og mark» har over 15 000 medlemmer. Der er flere skeptiske til at NRK skal gi vrakene oppmerksomhet.

Leif Gramford Nilsen er administrator i denne facebookgruppa. Han forteller at det er historiene bak bilene som fascinerer medlemmene.

– Vrakene representerer både glade og triste fortellinger. For alt du veit kan lykta du ser stikke opp fra en skraphaug være fra en bil der noen ble født i baksetet.

Han mener at den gamle bilkulturen er under press, med flere avgifter og et stadig sterkere miljøfokus.

– Det blir sakte, men sikkert tatt fra oss, sier Gramford Nilsen.

Noen medlemmer i facebookgruppa er mer ivrige enn andre.

Det hyler i hengslene når den gamle garasjeporten går opp. Inne i mørket står en varebil fra 50-tallet. Preben Michael Nielsen finner fram lommelykta.

Som guttunge syklet han rundt for å se på vrak. Nå har 62-åringen forlengst byttet ut sykkelen med bil.

Hvert år reiser han landet rundt for å spore opp gamle biler i skog, mark og gamle låver. Hvor han finner dem, deler han bare med folk i veteranbilmiljøet.

En av taktikkene for å finne kjøretøyene er å prate med folk han møter. For det er alltid en som kjenner en som vet.

Preben ser på de forlatte vrakene som kulturskatter.

– Jeg mener at detta er kunstverk!

Men vrakene har også en verdi utover det estetiske. Det kan gjemme seg verdifulle deler under barnåler og mose.

Det er gull for folk som restaurerer gamle biler.

– Jeg har et eget arkiv i huet med hundrevis av vrak som står rundt om, smiler han.

Preben er redd skogsvrakene er en utdøende rase, og forteller at mye er blitt ryddet de siste årene. Bilene er vanskeligere å finne. Derfor er entusiastene opptatt av hemmelighold.

– De som rydder ser jo ikke at det er en kulturarv - de ser bare skrap. De driter i om det er en 31-modell A Ford eller en 80-talls Renault som står der.

Spindelvev snor seg rundt sidespeilet på en rød lastebil. Luften har forlengst gått ut av de slitne dekkene. Den er et av flere vrak som står spredt i et lite skogholt.

Om det går slik Nome kommune ønsker er disse skrotbilene snart ryddet vekk. Slike saker har det vært mange av de siste årene.

Det hele startet med en enkelt klage på forlatte biler og oppsamling av skrot på en eiendom langs riksveien i kommunen. Da begynte ballen å rulle.

Seks måneder senere hadde plan- og utviklingsrådgiver Kirsti Arvesen Nesheim 63 saker på bordet.

Alt fra enslige lastebiler forlatt på en skogsvei, til eiendommer med store samlinger av bilvrak og annet avfall. Knuste glasskår, olje og gamle batterier som kan skade både mennesker og dyr.

Forurensingsloven er klar, og kommunen har både rett og plikt til påse at det blir ryddet opp.

– Dette er prinsipper som går helt opp i EU-systemet. Det er vedtatt at slikt er avfall, sier Nesheim, og nikker mot den gjennomrustede bilen foran seg.

Etter flere befaringer ble det sendt ut brev til grunneierne og eiere om å fjerne vrak og annet skrot.

Enkelte reagerte kraftig på brevet, og ble provosert over at kommunen la seg opp i hva de hadde på sin egen eiendom.

Blant annet ble Nesheim skjelt ut på sitt eget kontor. Hun har forståelse for at folk kan bli satt ut når de får beskjed om at de kan ha brutt loven.

– Da er det lett å gå i forsvarsposisjon og reagere. Det har vi respekt for.

Kommunen har prøvd å finne løsninger. Krevd at eierne av slike biler tar skikkelig vare på dem. At de har en oljematte under og presenning over.

Til tross for noe motstand har mange vært takknemlige for at de fikk et spark bak til å ta tak i situasjonen. De har også fått tett oppfølging i arbeidet med å rydde opp.

Myndighetene ønsker at alle brukte kjøretøy skal leveres inn. Ordningen med vrakpant kom i 1978, og ga en økonomisk motivasjon til å levere inn bilene.

Men ifølge tallene fra Statens vegvesen kan det se ut som innføringen av vrakpant ikke har vært god nok motivasjon for alle.

Over en million kjøretøy er midlertidig avregistrert, men ikke meldt inn som vraket.

Det betyr at mange vrak fortsatt står i garasjer, låver - eller i naturen. Som den rustne Opelen langt oppe i lia.

– Her er den!

Knut Berdal Ringhus tørker svetten etter å ha ledet an opp den bratte lia mellom busker og kratt. Han har gått veien mange ganger før, men det blir tettere og mer gjengrodd for hvert år som går.

– En kan vel si at den står på en relativt øde plass denne bilen her, ler han.

Et kjølig drag i lufta får det til å rasle i bjørkene som omkranser den lyseblå doningen. De tynne stammene stenger den inne som et fengsel.

Den har en stor bulk i taket, døra på førersiden står på vidt gap. Der motoren skulle vært er det bare et gapende hull.

Inne i bilen står det «A/S Mobile Automobilforretning Skien» på en plakett. Og ved motorrommet står understellsnummeret som gir mer informasjon.

Det er en Opel Olympia - 1958 modell. Den ble kjøpt av en mann fra Skien.

Etter rundt ti år på veien var den ikke lenger kjørbar. Men motoren var fortsatt intakt, og det var en gammal ungkar fra Vinje glad for.

– Han hentet bilen fordi han hadde bruk for motoren. Skroget slepte han oppover lia, langs humpete traktorveier, for å bruke den som hvilebrakke når han dreiv med skogsarbeid. Og her har den stått siden, forteller Berdal Ringhus.

Det er mange år siden ungkaren som eide vraket døde.

Tilfeldigheter vil ha det til at det står plassert ved en av de beste elgpostene i området. Når jaktlaget i bygda møtes er det alltid en jeger som får beskjed om å poste ved «bilen».

Ofte er det nykommerne som blir sendt akkurat dit, for terrenget er åpent og det er stor sjanse for å få skutt en elg.

De ferske jegerne lurer veldig på hvor denne bilen er. Og det vekker en del undring og begeistring når de kommer fram.

Knut har egentlig ikke sansen for bilvrak som står forlatt rundt omkring.

– Jeg synes som regel det er skjemmende og trist.

Men akkurat dette vraket mener han er et hederlig unntak fordi det har en spesiell historie.

Og nøyaktig hvor det befinner seg, håper han forblir en hemmelighet til evig tid.